Det offentlige er pålagt et ansvar for å ivareta barns oppvekstsvilkår når de oppholder seg i riket. Denne plikten fremkommer blant annet i barnevernloven.
Barnevernet i Norge er organisert kommunalt. Noen kommuner har en egen barneverntjeneste mens andre har interkommunale barneverntjenester. For å ivareta sine oppgaver har barnevernet fått vide hjemler. Blant annet kan barnevernet bruke tvang overfor familier. Det er barnevernloven som regulerer dette nærmere. Samtidig er det slik at vi har visse skranker for hva myndigheten kan gjøre ovenfor borgerne. I denne sammenhengen er det særlig den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 som er aktuell. Denne bestemmelsen gir oss alle rett til et familieliv.
I Norge bygger vi på det biologiske prinsipp som sier at det beste for barn er å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Prinsippet har blitt utsatt for en del kritikk blant særlig psykologer. Kritikken har gått på at prinsippet har for stor tyngde og det ble i 2012 foreslått et nytt prinsipp. Dette ble kalt det utviklingsfremmende tilknytning prinsipp. Høyesterett har ved minst to anledninger slått fast at det biologiske prinsipp fortsatt gjelder. Senest i mars 2020.
Et annet prinsipp er hva vi kaller det mildeste inngreps prinsipp. Det mildeste inngreps prinsipp går ut på at tiltak etter barnevernloven må stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås, det vil si at det ikke skal anvendes mer inngripende tiltak enn nødvendig for å oppnå målet. Prinsippet følger ikke eksplisitt av loven, men kommer til uttrykk i flere av lovens bestemmelser
Det viktigste prinsippet er imidlertid hensynet til barnets beste, noe som alltid skal være det avgjørende i barnevernssaker etter barnevernloven § 4. Dette gjelder på alle områder hvor en avgjørelse vil omhandle barn og er grunnlovsfestet i § 104. Prinsippet fremkommer også i internasjonale konvensjoner som vi er knyttet til. Se for eksempel FNs barnekonvensjon art. 3.
Barnevernet skal i utgangspunktet være et hjelpeorgan som skal forebygge samt bistå familier som har problemer. Barnevernet har derfor en rekke tiltak de kan iverksette dersom en familie har problemer.
Dersom det er foreldrene som har problemer med sine omsorgsoppgaver kan barnevernet hjelpe til ved for eksempel å gi råd og veiledning. De kan gi barnet støttekontakt eller besøkshjem. Barnevernet kan også hjelpe foreldrene med å få barnehageplass eller skolefritidsordning ved at barna da får en prioritert plass dersom det er kø for å få plass i det enkelte tiltak. Barnevernet kan også bistå økonomisk. Etter mitt skjønn er det viktig at barnevernet bruker hjelpetiltak som har evidens og er relevante i forhold til det man skal hjelpe til med. En samling med forskjellige hjelpetiltak publiseres på ungsinn databasen.
Barnevernet blir gjerne koblet inn i en sak ved at det kommer inn en melding fra et offentlig organ eller fra privatpersoner. Når en slik bekymringsmelding kommer inn må barnevernet innen en uke avgjøre om de skal åpne en såkalt undersøkelsessak eller ikke. Undersøkelsessaken skal som hovedregel avgjøres innen tre måneder. I løpet av denne perioden må det avklares om saken skal henlegges eller om det bør iverksettes tiltak.
Når barneverntjenesten har bestemt seg for å åpne en undersøkelsessak vil de rutinemessig innkalle foreldrene til en samtale hvor de går gjennom meldingen. Barnevernet vil også be om foreldrenes samtykke til å innhente opplysninger fra komparenter. Det kan for eksempel være barnehage, skole, lege med mer. Barnevernet vil forsøke å gjøre dette så langt som mulig i samarbeid med foreldrene, men det er viktig å være klar over at barnevernet har hjemler til å innhente taushetsbelagte opplysninger om foreldre og barn uten at det foreligger samtykke. Poenget er at barnevernet så langt som mulig skal gjøre dette i samråd med foreldrene. Ofte vil barneverntjenesten også snakke med barna saken gjelder. Det er ikke slik at foreldrene kan nekte barnevernet å snakke med barna, men bør i det lengste gjøre det i samråd med foreldrene. Dette for å skåne barna mest mulig. Mange barn føler det for eksempel ugreit å bli hentet i klasserommet for å snakke med barnevernet.
Barnevernet vil ofte holde flere samtaler med foreldrene under undersøkelsessaken. Det er også vanlig at barnevernet vil oppsøke familiens bolig for å se hvordan familien bor og samspillet mellom barn og foreldre. Når informasjonsinnhenting er unnagjort vil foreldrene ofte innkalles til et møte for å gå gjennom de opplysningene som barneverntjenesten har fått.
På bakgrunn av den informasjonen barneverntjenesten har samlet inn vil de konkludere i saken. En undersøkelsessak kan munner ut i en henleggelse, forslag om frivillige hjelpetiltak eller forslag om omsorgsovertakelse eller hjelpetiltak med tvang.
Dersom foreldrene ikke samtykker til hjelpetiltak eller barnevernet mener omsorgssituasjonen er såpass alvorlig at hjelpetiltak ikke vil avhjelpe situasjonen, kan barnevernet fremme sak om tvang ovenfor fylkesnemnda.
Jeg har også skrevet mer inngående om omsorgsovertagelser
Det er imidlertid et hovedprinsipp innenfor barnevernretten at mindre alvorlige tiltak skal prøves ut før tvangstiltak iverksettes, jf. det mildeste inngreps prinsipp. Min erfaring er dessverre at barnevernet i en del saker fremmer forslag om tvangsinngrep før hjelpetiltak er prøvd tilstrekkelig ut. Jeg tror det ofte kan skyldes at samarbeidet mellom barnevernet og foreldrene ikke fungerer. Det er kan nok derfor lurt å kontakte en advokat tidlig for på den måten unngå slike konflikter.
Dersom det offentlige fremmer en tvangssak etter barnevernloven har alle parter krav på gratis advokat uansett økonomisk situasjon. Også barn som har utvist atferdsproblemer har krav på sin egen advokat dersom barnevernet foreslår en tvangsplassering.
Når en sak er behandlet i fylkesnemnda kan den overprøves i tingretten. En avgjørelse i tingretten kan også ankes til lagmannsretten, men da kreves det at lagmannsretten gir sitt samtykke. Et slikt samtykke kan bare gis dersom visse vilkår er oppfylt, se tvisteloven § 36-10.