Foreldretvist

mai 27, 2020

Foreldretvister- tidligere kalt barnefordelingssaker.

Det er et velkjent faktum at mange ekteskap og samboerforhold forhold avsluttes fordi partene ikke finner å kunne leve sammen lenger. I den forbindelse oppstår det gjerne spørsmål rundt deling av de felles økonomiske midler og hvor barna skal bo. Det siste spørsmålet kan være meget vanskelig og fylt av sterke følelser for alle de involverte parter.

Foreldretvister er en samlebetegnelse over saker som skal løses etter barneloven. Tidligere ble disse sakene gjerne omtalt som barnefordelingssaker. Departementet mente imidlertid at dette var et misvisende begrep. Derfor ble begrepet barnefordelingssaker satt til side og begrepet foreldretvister innført i 2013. Dette fordi man mente det var viktig å understreke at det er foreldrenes uenighet som er tvistetemaet.
Det rettslige utgangspunktet finner vi i Lov om barn og foreldre og i Grunnlovens § 104. I tillegg er barn og foreldres rettigheter regulert en rekke andre steder. For eksempel i FN´s barnekonvensjon og i den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Begge disse konvensjonene er lovfestet i Norge.

Avtalefrihet mellom foreldre

Foreldrene har full avtalefrihet. De fleste klarer å finne frem til en avtale selv eller gjennom mekling ved det lokale familievernkontor. Imidlertid oppstår det situasjoner hvor partene trenger rettens medvirkning for å oppnå et resultat.

Mekling i saker etter barneloven- en prosessforutsetning for å bringe en sak inn for retten

Forutsetningen for å kunne bringe en sak inn for domstolen er at mekling ved familievernkontoret ikke har ført frem. Hovedregelen er nemlig slik at en foreldretvist ikke kan bringes inn for retten dersom man ikke har en gyldig meklingsattest. At attesten er gyldig vil si at den ikke må være eldre enn 6 måneder. Gyldig meklingsattest er det vi kaller en prosessforutsetning. Meklingen skal foregå ved det lokale familievernkontoret hvor barnet bor.

Det finnes noen unntak fra denne regelen og disse fremkommer i forskrift til loven.

Domstolsbehandling i første instans- Tingretten:

Når man ikke har funnet frem til en enighet hos Familievernkontoret så kan en av partene ta ut en stevning. En stevning setter i gang den rettslige prosessen. Denne prosessen skal finne sted i den rettskrets hvor barnet bor. Den som starter den rettslige prosessen kalles for saksøker og motparten omtales som saksøkt.

Stevning, tilsvar og prosesskriv

I en stevning vil det fremkomme opplysninger om hva foreldrene er uenige om, sakens faktiske bakgrunn og aktuelle situasjon. . Videre vil det gjerne fremkomme en beskrivelse av barnet. Særlig viktig er dette dersom barnet har en sårbarhet. I stevningen vil det kort fremkomme hvilke rettsregler man påberoper seg. Stevningen skal avslutningsvis angi hva det er saksøkeren ønsker skal være resultatet i saken. Det vil som oftest også nedlegges en påstand om at man vil ha dekket sine utgifter til advokat av motpart. Etter at stevningen er sendt inn vil retten pålegge den andre forelderen å komme med et tilsvar. I tilsvaret skal den saksøkte forklare sitt syn på saken slik som saksøker har gjort i stevningen. De to første brevene til retten kalles altså stevning og tilsvar. De neste dokumentene partene sender inn til retten omtales som prosesskriv.

Avslutning av rettsbehandlingen

En foreldretvist kan avsluttes ved at domstolen bestemmer resultatet og avsier en dom. Partene kan også bli enige om en avtale som inngås i retten. Denne avtalen omtales som et rettsforlik og som har de samme virkningene som en dom. Eventuelt kan saken trekkes av den som har tatt ut stevning eller av partene i fellesskap. Dette har imidlertid noen implikasjoner i forhold til saksomkostninger som man må være klar over før man foretar en slik handling.

Domstolsbehandlingen- fokus på forsoning

Den rettslige prosessen etter barneloven er noe ulik den tradisjonelle fremgangsmåten som vi har i andre sivile saker. Det har blitt utarbeidet en konflikt og forsonings modell som domstolen i stor grad arbeider etter. Tankegangen er at man gjennom en prosess ved hjelp av de profesjonelle aktørene, vil forsøke å finne frem til en minnelig løsning. Det er imidlertid hensynet til barnets beste som er styrende i alle saker som omhandler barn

Prosessen skiller seg derfor ut i forhold til andre saker ved at:

Samtidig er det slik at alle saker ikke er egnet for en konflikt og forsonings modell. I hvert fall ikke i starten. Det kan skyldes at det foreligger alvorlige opplysninger om rus, vold, overgrep eller alvorlig psykiatri. I disse sakene er det viktig at saken opplyses så godt som mulig. Da vil den sakkyndige ofte få et mer grundig mandat enn i de øvrige sakene. Når rapporten foreligger vil det bli avholdt hovedforhandling. Partene kan finne frem til en frivillig avtale hele veien. Advokater har dessuten en særlig plikt til å undersøke om en sak kan forlikes på ethvert stadium av saken

Rettsmøter vs hovedforhandling

Forskjellen mellom rettsmøter og hovedforhandling er at man i rettsmøter er mer uformelle. Her er fokus på å finne mulige løsninger. Eventuelt og avklare den videre rettslige prosessen.

 Hovedforhandling er det vi ofte forbinder med begrepet rettssak. Det er formelle regler for gjennomføringen. Partene kan føre vitner og andre beviser. Advokatene holder innledningsforedrag og prosedyrer. Advokater og dommere har på seg kapper. Når advokatene er ferdige med sine prosedyrer trekker dommeren seg tilbake og avsier en dom.

Midlertidige avgjørelser i foreldretvister

Det er også slik at partene kanskje ikke blir enige om en midlertidig avtale som skal gjelde frem til hovedforhandling.

I saker etter barneloven er det slik at partene kan be retten treffe en midlertidige avgjørelser. Avgjørelsen kan gjelde for en tidsperiode eller frem til endelig rettskraftig avgjørelse foreligger. Partene kan derfor fremme begjæring overfor retten om at retten skal treffe en midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60. Det hitsettes fra bestemmelsens første ledd:

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, og samvær. Sak om førebels avgjerd om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar og av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det. Etter krav frå ein part skal retten i alle høve ta førebels avgjerd dersom det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Anke

Ankefristen på en tingrettsdom er som oftest en måned. Den neste instansen er lagmannsretten. I lagmannsretten er det i liten grad åpning for fokus på konflikt og forsoning modellen. Ankeforhandling vil som oftest være den første og eneste gangen partene møtes i rettssalen. Det varierer også i hvor stor grad retten vil oppnevne en ny sakkyndig eller gi den gamle sakkyndige et utvidet mandat. Dersom spørsmålet som skal løses hovedsakelig er av juridisk art vil det neppe oppnevnes ny sakkyndig. Hadde ankende part fri sakførsel i tingretten får man ikke automatisk fri rettshjelp i lagmannsretten. Ankemotparten vil derimot få fri rettshjelp dersom man fortsatt oppfyller vilkårene.

Det er også mulig å anke en dom fra lagmannsretten til Høyesterett. Høyesterett behandler imidlertid kun saker som er av prinsipiell betydning også utenfor den aktuelle saken og svært få saker slipper inn for Høyesterett.

Ulike typer foreldretvister

Det er særlig tre type spørsmål som faller inn under begrepet foreldretvister. Det er fast bosted, samvær og foreldreansvar. Jeg vil i det følgende gjøre litt nærmere for de forskjellige begrepene.

Fast bosted.

Fast bosted angir hvor barnet bor fast og hvor barnet har sin folkeregistrerte adresse. Den av foreldrene som ikke har barnet boende fast hos seg har samvær. Imidlertid blir det mer og mer vanlig at barn bor fast hos begge sine foreldre, såkalt delt bosted. Det betyr ikke at barnet må være like mye hos begge foreldrene. Det er imidlertid mest vanlig når barnet bor fast hos begge. Fast bosted er regulert i barneloven § 36. For å gjenspeile det faktum at flere og flere foreldre velger delt bosted for barna sine, fremkommer dette som første alternativ i bestemmelsen. Det betyr imidlertid ikke at dette er ment som en hovedregel fra lovgivers side. Bestemmelsens første ledd lyder som følger:

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Den som har barnet bor fast hos kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige deler av barnets daglige omsorgssituasjon. Eksempler er hvor barnet skal bo i landet, barnehage osv.  En nærmere regulering finner vi i barnelovens § 37.

Når barnet er på samvær så er det samværsforelderen som bestemmer og tar avgjørelser i forhold til barnet. Det betyr at den som barnet bor fast hos kan bestemme fritidsaktiviteter når barnet er der. Det er ikke greit å avtale aktiviteter som også innebærer begrensninger i samværsforeldenes samvær. Det er viktig å respekterer at omsorgsansvaret blir ivaretatt av den som har barnet hos seg. En stadig kime til konflikter mellom foreldre oppstår når man prøver å detaljstyre hverandre. Dette innebærer også at foreldrene klarer å samarbeide godt dersom en delt bostedsløsning skal være til barnets beste.

Samvær.

Det er slik at barn og foreldre som ikke bor sammen har rett til samvær med hverandre. Dette følger av både barnevernloven §§ 42 og 43. Videre følger dette av den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 som sier at alle har rett til et familieliv. Når foreldre skal ta en avgjørelse rundt samvær så har foreldrene altså full avtalefrihet. Man kan altså bestemme de intervallene som partene finner ut passer best for deres situasjon. Hvis man sier at barnet skal ha normale samvær så er dette nærmere regulert i barneloven § 43. Vanlig samværsrett gir en rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uken overnatting annenhver helg og til sammen tre uker i sommerferien og annenhver høst jule vinter og påskeferie.

Som nevnt ovenfor under fast bosted så har samværsforelderen omsorgsansvaret for barnet når det er på samvær.

Når det gjelder små barn gjør særlige forhold seg gjeldende fordi barns tilknytning er under stadig utvikling. Dette må foreldrene ta hensyn til når de skal lage en avtale. Siden barn har mest kontakt med mødre i begynnelsen av sitt liv skal man være forsiktig med å frata barnet denne kontakten i for stor grad. Når barnet blir eldre er det naturlig å øke samværsmengden. Det er også av stor betydning om foreldrene har bodd sammen med barnet før bruddet eller ikke. Dersom foreldrene ikke har bodd sammen har psykologforeningen ved foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) laget en veileder for samvær for barn mellom 0-3 år. Denne blir ofte påberopte i foreldretvister.

Foreldreansvar.

Foreldreansvar er det tredje begrepet som gjelder foreldretvister. Foreldreansvar innebærer en plikt og en rett til å ta avgjørelser for barnet og til det beste for barnet. Foreldreansvaret har enten den ene foreldrene alene eller det kan være delt.

Avgjørelser som foreldrene skal ta under foreldreansvaret vil endre seg etter hvert som barnet blir eldre. Det er slik at barn får større medbestemmelsesrett jo eldre barnet blir og frem til det er 18 år.

Når man har del i foreldreansvaret så plikter man å sørge for at barnet får en forsvarlig oppvekst omsorg og at barnet får en utdanning tilpasset barnets evner.  Videre skal man sørge for at barnet ikke blir skadet verken fysisk eller psykisk. Det er særlig lagt vekt på forbud mot å straffe barnet med vold eller skremmende atferd i oppdragelsesøyemed.

Har man del i foreldreansvaret så har man også parts rettigheter etter forvaltningsloven. Det vil kunne ha stor betydning dersom barnevernet kommer inn. Dette fordi man fort blir nektet innsyn dersom man ikke er part.

Foreldre som har foreldreansvaret alene kan flytte ut av landet uten den andre foreldres samtykke. Tidligere innebar det at dersom man ønsket å flytte med barnet til utlandet og den andre forelderen var uenig så måtte man gå til sak å få fradømt den andre del i foreldreansvaret. Nå er dette endret. Nå kan man få dom for at man kan flytte med barnet til utlandet uten at den andre forelderen fratas del i foreldreansvaret

Hovedregelen er at foreldre som har vært gift eller har bodd sammen har foreldreansvaret sammen for barnet. Dersom foreldrene ikke bor sammen og moren ønsker foreldreansvaret alene kan hun gi melding om dette til folkeregisteret innen ett år fra farskap ble erkjent. Tilsvarende gjelder dersom faren vi ikke ønsker del i foreldreansvaret. Det har vært en stadig utvikling med likestilling av foreldre slik at det skal mye til for at en forelder skal miste del i foreldreansvaret.

Rettens vurderinger i foreldretvister

Når domstolen skal avgjøre foreldretvister etter barneloven må retten legge avgjørende vekt på hva som er til barnas beste. Dette følger av både barneloven § 48 og Grunnloven § 104.

Hva som vil være til barnets beste vil kunne avhenge av mange faktorer.

Domstolen må alltid ta hensyn til om det fremkommer opplysninger om alvorlige risikofaktorer som tilsier en begrensing i kontakten mellom forelder og barn.

Risikofaktorer i foreldretvister:

Med risikofaktorer i foreldretvister tenker vi ofte på saker hvor det er anført vold, seksuelle overgrep, rus, alvorlig psykiatri osv. Dersom det er en risiko for at barnet fysiske eller psykiske helse kan bli alvorlig skadet må dette legges avgjørende vekt på.

Lovens forarbeider

I forarbeidene til barneloven § 48, 2. ledd (Ot.prp.nr.103 (2004–2005 heter det blant annet i forhold til bevisvurderingen:

Hvis det er en reell risiko for at barnet blir utsatt for overgrep hos en av foreldrene, må dette få betydning for rettens avgjørelse. Det kan ikke legges vekt på enhver påstand om overgrep. Det må legges til grunn at det som et utgangspunkt må foreligge forhold som underbygger påstanden. Det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold og overgrep skal legges til grunn. Det vil også kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken, hvor forhold som arten av overgrep det er fare for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte kan få betydning. Dersom det er en risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt

 Når det gjelder risiko for vold overgrep kan retten altså ikke ta noen risiko på barnets vegne.

Når det gjelder vold fremkommer det I forarbeider til loven ( Prop 167 L(2016-2017)

Vanligvis har det stor verdi for et barn å ha kontakt med begge foreldrene. Når en forelder utøver vold mot barnet, eller mot barnets forelder eller andre omsorgspersoner, kan imidlertid slik kontakt være skadelig.

Forskning har vist at barn i familier der det forekommer vold mellom voksne, på ulike måter erfarer og er bevisste på den volden som finner sted. Barn og ungdom som opplever vold i hjemmet omfatter også barn og ungdom som ser, hører og på andre måter opplever den volden som rettes mot en forelder eller andre omsorgspersoner. Barn kan ta skade av å være til stede når andre utsettes for vold, spesielt dersom voldsutøver eller den som utsettes er en av barnets foreldre eller andre omsorgspersoner.

Prop.12 S (2016-2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017-2021) viser til at det å bli utsatt for vold eller overgrep i barne– eller ungdomsalder er forbundet med økt risiko for en rekke psykiske og somatiske sykdommer og plager, inkludert posttraumatiske stressreaksjoner, depresjon, angst, atferdsvansker, spiseforstyrrelser og søvnproblemer. Det er vist til at det kan være ytterligere risiko for å utvikle vansker dersom barnet eller ungdommen har opplevd vold og overgrep over tid, og i forbindelse med sin omsorgssituasjon. Opptrappingsplanen viser til at vold og overgrep først og fremst får følger for den som rammes, men at vold og overgrep også er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem. Vold har store kostnader i form av økt behov for hjelpetiltak i skolen, psykisk og fysisk helsehjelp, barneverntiltak, krisesentertilbud, sosialtjenester og politiressurser.

Andelen barn og unge som blir utsatt for vold i oppveksten av egne foreldre, er ikke ubetydelig. Blant unge som deltok i UNGVold undersøkelsen i 2015 svarte 21 prosent at de hadde opplevd fysisk vold fra en forelder i løpet av oppveksten. (Mossige, S. og Stefansen, K. (2016). Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007-2015. NOVA Rapport nr. 5/16.) Seks prosent hadde opplevd grov vold fra minst én forelder (slag med knyttneve, gjenstand, fått juling). Åtte prosent hadde sett eller hørt en av foreldrene bli utsatt for fysisk partnervold minst én gang.

Ovennevnte understreker betydningen av å bruke alle tilgjengelige virkemidler for å forhindre at barn utsettes for vold

Mødre utøver også vold

Vi har tradisjonelt tenkt at det er menn som utsetter barn for vold, men undersøkelsen det vises til i forarbeidene viser noe annet og det er viktig at man er klar over at også mødre utsetter barn for vold. I undersøkelsen fra NOVA som det vises til i forarbeidene overfor, fremkom det av at de 7.000 ungdommene mellom 18 og 20 år som er spurt, svarer 20 prosent at de har opplevd vold fra mor, mens 14 prosent har opplevd vold fra far. Mens volden som mødre utøver på døtre oftest er mild i form av lugging og klyping, er det en like stor andel mødre og fedre som utøver grov vold.

Konflikt mellom foreldre

En annen betydelig risikofaktor for barns utvikling er konflikt mellom foreldrene. Det foreligger mye forskning på dette området. Resultatene fra studier både i og utenfor Norden tyder på at foreldrekonflikt er assosiert med høyere nivå av depresjon, angst og aggresjon, selvskadende atferd og lavere selvtillit blant barn og ungdom.

Foreldrefremmesgjøring

Foreldrefremmedgjøring innebærer at et barn skaper seg et falsk fiendebildet av den ene forelderen. Dette er et omdiskutert begrep som blir beskrevet som en kompleks form for familievold som rettes mot en forelder for å skade dens relasjon til egne barn. Store deler av norsk fagmiljø har vært skeptiske til dette begrepet og departementet har i et rundskriv til aktørene i foreldretvister hvor det er påberopt vold, advart mot å bygge på en slik forståelse da det kan undergrave ofre som påstår voldsutøvelse. I en artikkel publisert i Tidsskriftet Norsk legeforening skriver forfatterne blant annet: I økende grad har imidlertid forskningen og formidlingen vektlagt at vi må forstå fenomenet som en prosess iverksatt av voksenpersoner mot barnet og den forelderen/pårørende som utestenges fra kontakt med barnet.

Videre vises det i artikkelen til at: Verdens helseorganisasjon har i ICD-11 anerkjent fenomenet som reelt eksisterende under betegnelsen QE52 Problem associated with interpersonal interactions in childhood

For meg fremstår det således som at domstolene i fremtiden er nødt til å vurdere slike anførsler i større grad enn det som har vært vanlig her i landet.

Barnets beste vurderinger under «normale forhold»

Dersom det ikke foreligger noen avgjørende risikofaktorer må en foreldretvist avgjøres på grunnlag av momenter som har utviklet seg over tid og som anses å være til barnets beste

Barnets mening

For det første har barn en rett, men ikke plikt til å få uttale seg om avgjørelsene som skal treffes. I foreldretvister gjelder dette i forhold til fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det vil fort vil være en alvorlig saksbehandlingsfeil dersom retten ikke hører barnet. Ofte gjennomføres høringen av barnet av både dommer og sakkyndig i fellesskap. Det er viktig at barnet ikke presses til å si noe mot sitt ønske.

Hvilken vekt barnets uttalelse skal tillegges avhenger av barnets alder og modenhet samt sakens kompleksitet. Mange har den oppfatningen at barn som er over 12 år selv kan bestemme hvor de skal bo. Dette er en utbredt misoppfatning. Når barnet er over 12 år skal domstolen legge stor vekt på hva barnet mener, men avgjørende er det ikke.

Hensynet til Status quo

Et annet moment som retten ofte legger stor vekt på er farene ved et miljøskifte, eller hensynet til status quo. Tankegangen er at det er det beste for barnet å opprettholde barnets vante miljø. Når det er snakk om yngre barn er det særlig snakk om den personlige tilknytningen barnet har. Hos eldre barn blir det ytremiljøet som skole, venner osv mer og mer betydningsfullt.

Emosjonell tilknytning

Barnets følelsesmessige tilknytning er et moment som vektlegges i rettspraksis. I forarbeidene til barneloven ble det understreket av justiskomiteen at «det må legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med og har hatt den faktiske omsorg for barnet. … Vekten av disse momentene må for øvrig tillegges avtagende betydning fram til skolealder.»

Foreldrenes personlige egenskaper

Her vil det vurderes hvem av foreldrene som evner å gi barna den tryggeste oppveksten. I hvilken grad foreldrene klarer å sette seg inn i barnets behov og følelser (mentaliseringsevne) og hvem av foreldrene som kan gi barna god kognitiv utviklingsstøtte. Foreldrenes muligheter til å kunne tilby adekvate praktiske omsorgsbetingelser blir nødvendigvis tillagt vekt, men dersom bolig osv. er adekvate vil det forhold at den ene parten har mye bedre økonomi enn den andre ikke være av betydning.

Best mulig samlet foreldrekontakt

Dette momentet innebærer at den forelderen som vil kunne samarbeide om en god samværsløsning for barnet vil ha et stort fortrinn dersom den andre motarbeider samvær. Her har Høyesterett gått svært langt i en sak fra 2005. Barnet hadde ikke hadde hatt kontakt med far de siste tre årene. Saken gjaldt spørsmål om daglig omsorg og samværsrett for en ti år gammel jente. Selv om jenta ønsket å bo hos moren, ga Høyesterett faren den daglige omsorgen. Det ble blant annet lagt vekt på at denne løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med foreldrene

Søsken

Dersom en løsning av en foreldretvist innebærer en splitting av søsken så vil domstolene ofte velge den løsningen som opprettholder søskenflokken. Særlig dersom barna er nære i alder.