Høyesteretts kjennelse HR-2025-942-A er en ny avgjørelse innen barnerett og foreldretvister, spesielt knyttet til gjennomføring av samvær etter samlivsbrudd. Dommen gir viktig veiledning om hvordan barneloven § 65 skal forstås og praktiseres når en forelder ikke medvirker til samvær, og om det kan ilegges tvangsbot selv om en opptrappingsplan for samværet ikke er fulgt.
Etter et samlivsbrudd fikk far dom på rett til samvær med to av barna sine. Dommen fastsatte en opptrappingsperiode med tilsyn under samværet før det skulle gå over til alminnelig samvær. Til tross for dette ble mange samvær ikke gjennomført. Far begjærte derfor at mor skulle ilegges tvangsbot for manglende oppfølging av samværsretten.
Tingretten ila mor tvangsbot, mens lagmannsretten mente at tvangsbot ikke kunne ilegges fordi opptrappingsplanen ikke var gjennomført. Saken ble anket til Høyesterett.
Høyesterett tok stilling til om det er adgang til å ilegge tvangsbot for å sikre gjennomføring av samvær, også når en opptrappingsplan ikke er fulgt. Retten la vekt på at formålet med barneloven § 65 er å sikre at avgjørelser om samvær, som er basert på barnets beste, faktisk blir gjennomført.
Et sentralt poeng i dommen er at domstolen må tolke samværsavgjørelsen i lys av både slutningen og begrunnelsen. Det avgjørende er at samværets omfang og karakter ikke endres, selv om opptrappingsplanen ikke er fulgt til punkt og prikke. Domstolen har dermed en viss frihet til å fastsette praktiske ordninger til beste for barnet.
«For å oppnå dette må slutningen i dommen om samvær sammenholdes med begrunnelsen og tolkes gjennom denne. Så lenge samværets omfang og karakter ikke endres, står domstolen relativt fritt til å fastsette praktiske ordninger til beste for barnet, også om en opptrappingsplan ikke er fulgt.»
Høyesterett understreker at denne løsningen er i tråd med Grunnlovens bestemmelse om barnets beste (§ 104) og internasjonale konvensjoner. Det forhindrer at en forelder kan undergrave muligheten for tvangsfullbyrdelse ved å la være å følge opptrappingsplanen.
«Høyesterett peker på at en slik løsning samsvarer med Grunnlovens bestemmelse om barnets beste, § 104, og ivaretar internasjonale konvensjoner ved å forhindre at en forelder kan undergrave tvangsfullbyrdelsesmuligheten.»
Kjennelsen gir klar veiledning om at det er adgang til å ilegge tvangsbot for å sikre gjennomføring av samvær, selv om opptrappingsplanen ikke er fulgt. Dette styrker barns rett til kontakt med begge foreldre og sikrer at samværsavgjørelser ikke kan omgås ved å unnlate å følge praktiske ordninger.
Avgjørelsen har betydning for alle som står i foreldretvister om samvær, og for dem som ønsker å forstå hvordan barneloven § 65 praktiseres i lys av barnets beste.
Høyesteretts kjennelse HR-2025-942-A tydeliggjør at tvangsbot kan benyttes som virkemiddel for å sikre barns rett til samvær, selv om opptrappingsplanen ikke er fulgt. Dette gir økt forutsigbarhet for foreldre og barn i samværssaker, og understreker at barnets beste alltid skal være det avgjørende hensynet.