Haagkonvensjonen av 1996 trådte i kraft den 1. juli 2016

august 2, 2016

Vi som arbeider som familierettsadvokater eller mer spesialiserte advokater innen barnerett, kommer oftere og oftere bort i problemstillinger som berører internasjonale forhold. Både i saker som gjelder foreldrekonflikter – tidligere kalt barnefordelingssaker – og som barnevernsadvokater i saker etter barnevernloven. Haagkonvensjonen av 1996 har nå trådt i kraft og denne konvensjonen vil kunne få stor betydning for det praktiske arbeidet for domstoler og fylkesnemnder hvor barn har tilknytning til forskjellige land.

Konvensjonen gjelder beskyttelsestiltak i form av rettslige eller administrative avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon og forvaltning av barnets formue. Den gjelder videre foreldreansvar/ myndighet som følger direkte av en lovbestemmelse eller avtale. En norsk versjon av konvensjonen finner du her.

Dette vil gjøre det lettere å ivareta barn på tvers av landegrenser, noe som blir mer og mer aktuelt på bakgrunn av det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Konvensjonen vil gi svar på vanskelige spørsmål som ofte vil dukke opp i internasjonale forhold. Dersom daglig omsorg eller foreldreansvar er fastsatt i et tidligere eller nåværende bostedsland, vil dette automatisk gjelde også i Norge dog slik at dette må være avtalt mellom de aktuelle landene. Dette fremkommer nå i barnelovens §§ 84 a og b.

Etter Haagkonvensjonen 1996 er det den stat der barnet har sitt vanlige bosted som kan treffe beskyttelsestiltak for barn. Det vil i praksis si tiltak etter barnevernsloven. Barnets oppholdsstat kan likevel treffe beskyttelsestiltak i hastesituasjoner og midlertidige beskyttelsestiltak, som for eksempel akuttplasseringer etter barnevernsloven § 46, 2. ledd.

Konvensjonen åpner for at en sak kan overføres til en annen konvensjonsstat når dette anses å være til barnets beste. Foreldrene i en sak etter barneloven, foreldretvist, kan for eksempel be om at jurisdiksjonen i en sak kan flyttes til et annet land. Det samme kan skje i en barnevernssak. Dette kan nok ofte være praktisk for å få belyst saken på best mulig måte dersom barnet og partene oppholder seg der.

Haagkonvensjonen legger opp til at sentralmyndighetene skal ha et stort ansvar for å koordinere arbeidet mellom nasjonene og på regionalt nivå. Når andre land skal kontakt Norge i en enkeltsak er det sentralmyndighetene som altså er kontaktorganet. I Norge er det besluttet at BUFDIR skal være dette organet. Det er utarbeidet en egen forskrift om organets oppgaver og ansvar. Denne finner du her.

Konvensjonen åpner videre for at informasjon kan gis til et annet lands myndigheter på tross av lovbestemt taushetsplikt dersom nærmere vilkår er oppfylt.

Det vil også være mulig å få fullbyrdet en utenlandsk avgjørelse i Norge innenfor de regler som gjelder i Norge. Det må for eksempel innebære at det vil kunne være mulig å få tvangsgjennomført samvær ved hjelp av tvangsbot dersom vilkårene i barneloven § 65 er oppfylt og det foreligger en utenlandsk dom på samvær.

Nærmere om barnebortføring:

Dessverre er det ikke uvanlig at foreldre frykter at den annen part vil bortføre felles barn etter et samlivsbrudd. Det har fremkommet en rekke saker i pressen hvor dette har skjedd. Konvensjonen tar både sikte på å forebygge slike hendelser, men har også klare regler om hva som skal skje dersom problemstillingen blir aktualisert.

I Haagkonvensjonen art. 7 heter det:

Artikkel 7

I tilfelle barnet ulovlig bortføres eller tilbakeholdes, beholder myndighetene i konvensjonsstaten der barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen jurisdiksjon inntil barnet har fått vanlig bosted i en annen stat, og
a) hver person, hver institusjon eller hver annen instans som har foreldreansvar, har godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsen; eller
b) barnet har bodd i den andre staten i minst ett år etter at personen eller institusjonen eller den øvrige instansen som har foreldreansvar, har eller burde ha fått kjennskap til hvor barnet oppholder seg, og ingen anmodning om tilbakeføring fremmet i samme tidsrom verserer og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø.

Bortføring eller tilbakeholdelse av et barn er å anse som ulovlig dersom –
a) det strider mot foreldreansvar som er tildelt en person, institusjon eller annen instans, i fellesskap eller alene, ifølge loven i den stat der barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen; og
b) foreldreansvaret faktisk ble utøvd av de nevnte parter, i fellesskap eller alene, på det tidspunkt da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller ville ha blitt utøvd dersom ikke bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde funnet sted. Retten til forelderansvar som nevnt i bokstav a kan i første rekke være et resultat av lovgivning eller av en rettslig eller administrativ avgjørelse, men også av en overenskomst som har rettslig virkning i henhold til loven i den staten.

Så lenge myndighetene nevnt i nr. 1 beholder sin jurisdiksjon, kan myndighetene i den konvensjonsstat som barnet er bortført til eller blir holdt tilbake i, bare treffe de hastetiltak etter artikkel 11 som er nødvendige for å beskytte barnets person eller formue.

Videre er det også slik at barnebortføring er straffbart etter norsk lov, se for eksempel tidligere artikkel om dette her.

I de saker hvor foreldrene rømmer landet fordi barnevernet kanskje ønsker å gå til omsorgsovertagelse vil konvensjonen styrke myndighetenes muligheter til å forfølge saken i en annen konvensjonsstat.