Barnerett – Nytt lovforslag ut på høring

januar 22, 2015

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet har sendt ut et høringsnotat datert den 12.10.12. Her problematiserer og reiser departementet forslag til lovendringer som skal styrke barns rettigheter slik at barn ikke utsettes for psykiske eller fysiske overgrep. Blant annet ønsker departementet å tydeliggjøre at barn ikke skal ha samvær hos foreldre dersom det foreligger risiko for at barnet kan utsettes for fysiskske eller psykiske overgrep.

I pressen har det først og fremst vært fokusert på forslaget til en ny lovbestemmelse som skal gi bosted foreldre en rett til å stanse samværene dersom han eller hun mistenker at barnet blir utsatt for overgrep hos samværsforelderen uten å gå veien om domstolen først. Det har i og for seg foreldre mulighet til allerede i dag, selv om det ikke kommer klart frem av barneloven. Det følger blant annet av ulovfestede nødrettsprinsipper og er etter mitt skjønn ganske naturlige Dersom du har en reell grunn til å tro at ditt barn vil bli utsatt for alvorlige overgrep dersom det er på samvær, så stanser du selvfølgelig samværene. Det naturlige er så, etter mitt syn, at den som nekter samvær bringer saken inn for domstolen for å få belyst bekymringen best mulig ved hjelp av bruk av en rettsoppnevnt sakkyndig.

Høringsnotat inneholder også en rekke andre forslag og problemstillinger som departementet ønsker tilbakemeldinger på. Herunder utvidet undersøkelsesplikt for barneverntjenesten i forhold til samværsforelderen, meldeplikt for dommere til barneverntjenesten, vitneplikt for barnevernet i bsarnefordelingsaker, offentlig utgiftsdekning av sakkyndigutredninger som er mer omfattende (barneloven § 61, nr. 3), mulighet for å bringe barnefordelingssaker inn i straffesaker, bedre ivaretakelse av barnets synspunkter i den rettslige prosessen med mer.

Bør samværsforelderen kunne holde barnet tilbake?
Departementet fremmer derimot ikke forslag om å lovfeste det omvendte; altså at samværsforelderen skal ha den samme retten til å holde barnet tilbake etter endt samvær dersom det foreligger en reell grunn til å tro at bostedsforelderen utsetter barnet for overgrep. Nå vil også nødrettsbetraktninger gjøre seg gjeldende i slike tilfeller, men departementet har i første omgang ikke sett behovet for å tydeliggjøre dette i form av lovtekst, Departementet ber imidlertid også om tilbakemeldinger på denne problemstillingen.

I følge SSB (2011) bor ca 25 % av alle barn under 18 med bare en av sine foreldre. 21 % bor hos sin mor og 4 % hos sin far. Mor har altså den daglige omsorgen for barna i de aller fleste tilfeller hvor barn kun bor sammen med en av foreldrene.

Forskning (NOVA 20/7) viser at mødre i større grad utsetter barna for vold enn fedre (ikke grov vold).

Det kan derfor virke som om at behovet for en klar lovhjemmel den motsatte vei kanskje er vel så viktig.

Falske anklager
Jeg mener departementet også burde ha problematisert hvilke konsekvenser det kan ha for et barn at den ene forelderen fremsetter falske beskyldninger mot den andre forelderen.

Departementet viser kort til at falske beskyldninger vil kunne medføre straffeansvar og vil kunne slå negativt ut i en etterfølgende rettssak etter barneloven. Videre vises det til forarbeider.

Realiteten er nok at en politianmeldelse for falsk anmeldelse i slike saker i liten grad vil innebære tiltale og domfellelse. Et enkelt søk på internett vil kunne gi mye informasjon om hvilke symptomer barn som er utsatt for overgrep kan ha (se for eksempel Helsedirektoratets veileder: Seksuelle overgrep mot barn – en veileder for hjelpeapparatet), og det vil ofte være svært vanskelig å bevise i etterkant at påstandene er fremsatt i ond hensikt.

Høringsnotatet er klar på at det er snakk om reelle mistanker, men lovforslaget inviterer etter mitt skjønn også for misbruk.

Jeg mener departementet derfor burde problematisert skadevirkningene det vil kunne ha for et barn at den ene forelderen strategisk benytter seg av falske beskyldninger for å posisjonere seg i en barnefordelingssak. Hvordan vil et barn oppleve å bli utsatt for bevist eller ubevist påvirkning om at den ene forelderen urettmessig skal ha begått overgrep? Hvordan opplever et barn det å bli utsatt for dommeravhør og sakkyndigsamtaler? Hvordan påvirker det et barn å miste kontakten med en av sine nærmeste omsorgspersoner for kortere eller lengre tid? Hvordan reagerer barn på å bli satt i en lojalitetskonflikt når den ene parten urettmessig beskyldes for overgrep?

Jeg mener det også bør problematiseres hvilken betydning det kan ha at profesjonelle aktører tar stilling til beskyldninger uten at de har snakket med begge parter eller barnet, noe som dessverre også er høyst aktuelt. At leger, psykologer og annet helsepersonell kan støtte den ene part i sine bekymringer uten å undersøke forholdene nærmer synes jeg er bekymringsverdig.

Det er ikke til å komme unna at noen vil gå svært langt for å hindre den andre forelderen samvær eller for fjerne den andre forelderen fra barnets liv. Det kan for eksempel skyldes erfaringer fra samlivet eller samlivsbruddet eller sykelige forhold som er vanskelig å avdekke i en vanlig utredning etter barneloven. Samværets omfangs direkte betydning for barnebidragets størrelse tror jeg heller ikke er konfliktdempende.

Jeg kan ikke tenke meg en verre situasjon enn å bli anklaget uriktig for overgrep mot mitt eget barn. Hvorvidt jeg strafferettslig blir dømt eller ikke spiller liten rolle dersom jeg ikke får se mitt barn på bakgrunn av uriktige beskyldningene. Jeg er ganske sikker på at de fleste deler denne oppfatningen. Kanskje bør det derfor alltid oppnevnes to sakkyndige i slike saker for å ivareta rettssikkerheten til alle parter på best mulig måte. Samtidig er allerede barnefordelingssaker svært kostnadskrevende.

Vi, som samfunn, må selvsagt beskytte våre barn mot overgrep og jeg er helt enig med den gjeldende bevisbyrde regelen som sier at dersom det foreligger risiko for at et barn kan bli utsatt for alvorlige overgrep, kan vi ikke kreve sannsynlighetsovervekt for å stanse samvær eller frata foreldre omsorgen.

Samtidig må vi på en tydeligere måte vise at beskyldninger fremsatt mot bedre viten eller i ond hensikt må få alvorlige konsekvenser. På samme måte som forarbeidene til barnelovens § 48, 2. ledd (Ot.prp. 102, 2003-2004, kap. 10) på en forbildelig måte tydeliggjør aktørenes ansvar og fremmer en bevisstgjøring av skadevirkningene overgrep kan ha på barn, bør også en tydeliggjøring av skadevirkningene av falske beskyldninger og samværssabotasje komme tydeligere frem i forarbeider og/eller lovtekst.