Det offentlige er pålagt et ansvar for å ivareta barns oppvekstsvilkår når de oppholder seg i riket. Denne plikten fremkommer blant annet i barnevernloven.
Barnevernet i Norge er organisert kommunalt. Noen kommuner har en egen barneverntjeneste mens andre har interkommunale barneverntjenester. For å ivareta sine oppgaver har barnevernet fått vide hjemler. Blant annet kan barnevernet bruke tvang overfor familier. Det er barnevernloven som regulerer dette nærmere. Samtidig er det slik at vi har visse skranker for hva myndigheten kan gjøre ovenfor borgerne. I denne sammenhengen er det særlig den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 som er aktuell. Denne bestemmelsen gir oss alle rett til et familieliv.
I Norge bygger vi på det biologiske prinsipp som sier at det beste for barn er å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Prinsippet har blitt utsatt for en del kritikk blant særlig psykologer. Kritikken har gått på at prinsippet har for stor tyngde og det ble i 2012 foreslått et nytt prinsipp. Dette ble kalt det utviklingsfremmende tilknytning prinsipp. Høyesterett har ved minst to anledninger slått fast at det biologiske prinsipp fortsatt gjelder. Senest i mars 2020.
Et annet prinsipp er hva vi kaller det mildeste inngreps prinsipp. Det mildeste inngreps prinsipp går ut på at tiltak etter barnevernloven må stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås, det vil si at det ikke skal anvendes mer inngripende tiltak enn nødvendig for å oppnå målet. Prinsippet følger ikke eksplisitt av loven, men kommer til uttrykk i flere av lovens bestemmelser
Det viktigste prinsippet er imidlertid hensynet til barnets beste, noe som alltid skal være det avgjørende i barnevernssaker etter barnevernloven § 4. Dette gjelder på alle områder hvor en avgjørelse vil omhandle barn og er grunnlovsfestet i § 104. Prinsippet fremkommer også i internasjonale konvensjoner som vi er knyttet til. Se for eksempel FNs barnekonvensjon art. 3.
Barnevernet skal i utgangspunktet være et hjelpeorgan som skal forebygge samt bistå familier som har problemer. Barnevernet har derfor en rekke tiltak de kan iverksette dersom en familie har problemer.
Dersom det er foreldrene som har problemer med sine omsorgsoppgaver kan barnevernet hjelpe til ved for eksempel å gi råd og veiledning. De kan gi barnet støttekontakt eller besøkshjem. Barnevernet kan også hjelpe foreldrene med å få barnehageplass eller skolefritidsordning ved at barna da får en prioritert plass dersom det er kø for å få plass i det enkelte tiltak. Barnevernet kan også bistå økonomisk. Etter mitt skjønn er det viktig at barnevernet bruker hjelpetiltak som har evidens og er relevante i forhold til det man skal hjelpe til med. En samling med forskjellige hjelpetiltak publiseres på ungsinn databasen.
Barnevernet blir gjerne koblet inn i en sak ved at det kommer inn en melding fra et offentlig organ eller fra privatpersoner. Når en slik bekymringsmelding kommer inn må barnevernet innen en uke avgjøre om de skal åpne en såkalt undersøkelsessak eller ikke. Undersøkelsessaken skal som hovedregel avgjøres innen tre måneder. I løpet av denne perioden må det avklares om saken skal henlegges eller om det bør iverksettes tiltak.
Når barneverntjenesten har bestemt seg for å åpne en undersøkelsessak vil de rutinemessig innkalle foreldrene til en samtale hvor de går gjennom meldingen. Barnevernet vil også be om foreldrenes samtykke til å innhente opplysninger fra komparenter. Det kan for eksempel være barnehage, skole, lege med mer. Barnevernet vil forsøke å gjøre dette så langt som mulig i samarbeid med foreldrene, men det er viktig å være klar over at barnevernet har hjemler til å innhente taushetsbelagte opplysninger om foreldre og barn uten at det foreligger samtykke. Poenget er at barnevernet så langt som mulig skal gjøre dette i samråd med foreldrene. Ofte vil barneverntjenesten også snakke med barna saken gjelder. Det er ikke slik at foreldrene kan nekte barnevernet å snakke med barna, men bør i det lengste gjøre det i samråd med foreldrene. Dette for å skåne barna mest mulig. Mange barn føler det for eksempel ugreit å bli hentet i klasserommet for å snakke med barnevernet.
Barnevernet vil ofte holde flere samtaler med foreldrene under undersøkelsessaken. Det er også vanlig at barnevernet vil oppsøke familiens bolig for å se hvordan familien bor og samspillet mellom barn og foreldre. Når informasjonsinnhenting er unnagjort vil foreldrene ofte innkalles til et møte for å gå gjennom de opplysningene som barneverntjenesten har fått.
På bakgrunn av den informasjonen barneverntjenesten har samlet inn vil de konkludere i saken. En undersøkelsessak kan munner ut i en henleggelse, forslag om frivillige hjelpetiltak eller forslag om omsorgsovertakelse eller hjelpetiltak med tvang.
Dersom foreldrene ikke samtykker til hjelpetiltak eller barnevernet mener omsorgssituasjonen er såpass alvorlig at hjelpetiltak ikke vil avhjelpe situasjonen, kan barnevernet fremme sak om tvang ovenfor fylkesnemnda.
Jeg har også skrevet mer inngående om omsorgsovertagelser
Det er imidlertid et hovedprinsipp innenfor barnevernretten at mindre alvorlige tiltak skal prøves ut før tvangstiltak iverksettes, jf. det mildeste inngreps prinsipp. Min erfaring er dessverre at barnevernet i en del saker fremmer forslag om tvangsinngrep før hjelpetiltak er prøvd tilstrekkelig ut. Jeg tror det ofte kan skyldes at samarbeidet mellom barnevernet og foreldrene ikke fungerer. Det er kan nok derfor lurt å kontakte en advokat tidlig for på den måten unngå slike konflikter.
Dersom det offentlige fremmer en tvangssak etter barnevernloven har alle parter krav på gratis advokat uansett økonomisk situasjon. Også barn som har utvist atferdsproblemer har krav på sin egen advokat dersom barnevernet foreslår en tvangsplassering.
Når en sak er behandlet i fylkesnemnda kan den overprøves i tingretten. En avgjørelse i tingretten kan også ankes til lagmannsretten, men da kreves det at lagmannsretten gir sitt samtykke. Et slikt samtykke kan bare gis dersom visse vilkår er oppfylt, se tvisteloven § 36-10.
De fleste har hørt om omsorgsovertagelser og er inneforstått med at det innebærer at det offentlige tar over ansvaret for et barn fra barnets biologiske foreldre.
Jeg vil i denne artikkelen gå noe nærmere inn på hva som skal til for at det offentlige skal kunne overta omsorgen for et barn.
I min generelle beskrivelse av barnevern som du finner her, tar jeg blant annet opp en del av de hovedprinsippene som gjelder for barnevernloven og praktiseringen av denne. Blant annet er det tre viktige prinsipper som gjør seg gjeldene når det er snakk om omsorgsovertagelser, nemlig hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp og mildeste inngreps prinsipp. Kort fortalt innebærer disse prinsippene at barnets beste i utgangspunktet tilsier at det er best å vokse opp i den biologiske familien og kun dersom det er nytteløst med mildere inngrep kan omsorgsovertagelse benyttes. .
Det er barneloven § 4-12 som særlig regulerer omsorgsovertagelser. Det finnes også andre, mer akutte og midlertidige bestemmelser, men disse går jeg ikke inn på her.
Bestemmelsen lyder som følger:
§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.
Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.
Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda1 etter reglene i kapittel 7.
Det er på det rene at vilkårene for omsorgsovertakelse er strenge. Dette ble presisert i lovforarbeidene. I Ot.prp.nr.44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester (barnevernloven), side 110 og Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 21, fremkommer det at «ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse», men at «situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar».
Dette er et utgangspunkt som høyesterett har sluttet seg til ved flere anledninger.
Videre er det en nåtidsvurdering som skal foretas, slik at tidligere forhold som ikke kan påregnes å inntreffe igjen kan ikke begrunne en omsorgsovertagelse.
Mens bokstav b og c kan virke ganske innlysende hva gjelder, er det mer komplisert å se hva som faller inn under bokstavene a og d.
Når det gjelder bokstav a skal den for det første fange opp de tilfellene hvor det er alvorlige mangler i den materielle omsorgen. Det vil si mat, klær, bolig osv. Samtidig kan ikke mangel på penger i seg selv begrunne en omsorgsovertagelse, men dersom man ikke klarer å styre økonomien, som burde vært tilstrekkelig, vil det kunne være en indikator på manglende omsorgsevne.
Videre tar bestemmelsen sikte på de tilfeller hvor det er alvorlige mangler på den emosjonelle og psykiske kontakten mellom foreldre og barn. Det er ikke et krav at barnet allerede har tatt skade av forholdene, det er tilstrekkelig å bevise at forholdene er slik at risikoen er uakseptabel.
Dette er utpregede skjønnstemaer og jeg tror nok mange foreldre stiller seg uforstående til at disse vilkårene anses oppfylte i mange saker. Mange vil nok føle at grunnlaget barneverntjenesten bygger på er for tynt. Et annet forhold som gjør dette området vanskelig er at barn kan ha medfødte eller utviklet diagnoser som fører til at de mange ganger har like symptomer som barn som er utsatt for omsorgssvikt. Barne- og ungdomspsykiatrien vil ofte ikke utrede barn så lenge omsorgssituasjonen er uavklart. Dette finner jeg ofte problematisk fordi man kan havne i en sak om omsorgsovertagelse uten at barnet er utredet tilstrekkelig. Det sier seg selv at et barn som har en ubehandlet ADHD diagnose vil kunne ha en utagerende atferd som lett kan mistolkes som omsorgssvikt. Det samme gjelder barn som kanskje har en uoppdaget sansehemning.
Når det gjelder bokstav d så er den enda mer skjønnspreget fordi den åpner for at en omsorgsovertagelse kan finne sted dersom det foreligger en skaderisiko på sikt selv om barnets nåværende situasjon er tilfredsstillende. Bestemmelsen tar særlig sikte på situasjoner hvor foreldrene har en alvorlig sinnslidelse eller er tilbakestående. Her er imidlertid kravene til bevis strengere enn ved de andre tilfellene ved at man har benyttet formuleringen «overveiende sannsynlig at skade vil oppstå.
Men selv om retten skulle finne at vilkårene i en av bokstavene er oppfylt så er ikke vilkårene oppfylt dersom det kan situasjonen kan endres til det bedre ved bruk av hjelpetiltak. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes, men etter mitt skjønn er det viktig at tiltakene er forskningsbaserte slik at man vet at de faktisk kan fungere opp mot den problematikken man ønsker å avhjelpe. Det er utarbeidet en database som tar for seg en del av tiltakene som finnes og hvilken evidens de har. Basen finner du her., https://ungsinn.no/tiltak/.
Sist, men kanskje viktigst, må en omsorgsovertagelse være til barnets beste dersom den skal gjennomføres. For noen barn vil en omsorgsovertagelse være til det beste, men ikke for alle. Særlig vil en omsorgsovertagelse kunne være vanskelig for barn som er særlig sterkt knyttet til sine foreldre. Retten må da avveie om de positive sidene men mener en omsorgsovertagelse vil kunne medføre oppveier de negative sidene barnet vil oppleve ved brudd i kontakten og må avslå en begjæring om omsorgsovertagelse dersom man finner at det allikevel ikke vil være til barnets beste.
For det første så har foreldre og barn rett til samvær med hverandre. Antall samvær pr år vil variere fra sak til sak, men en hovedregel er at dersom en plassering anses å være langvarig (for eksempel en oppvekstplassering) vil samværenes funksjon i hovedsak være å opprettholde barnets kjennskap til sitt biologiske opphav. Da er det gjerne 4- 6 samvær av noen få timer i året. Er lengden på plasseringen antatt å være mer midlertidig vil det være naturlig med hyppigere samvær og gjerne med overnatting.
Et viktig utslag av det biologiske prinsippet som loven er tuftet på er at en omsorgsovertagelse av sin natur er midlertidig siden utgangspunktet er at det beste for barn er å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Barneverntjenesten er derfor pålagt et oppfølgingsansvar, både overfor barn og foreldre, jf. bvl. § 4-16.
Når det gjelder tilbakeføring av barn til biologiske foreldre så må det bevises at det overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet adekvat omsorg dersom barnet flyttes tilbake. Foreldrene kan reise sak om tilbakeføring ett år etter siste avgjørelse ble rettskraftig. Et viktig vilkår er imidlertid at en tilbakeføring ikke skal finne sted dersom det vil gi barnet alvorlige problemer på grunn av den tilknytningen barnet har fått til fosterforeldre og nærmiljø. Dette er et praktisk viktig vilkår som ofte kan føre til at en begjæring om tilbakeføring ikke blir tatt til følge fordi barnet har bodd lenge i et fosterhjem og har knyttet seg til dette. Mitt råd vil derfor være å arbeide målrettet så raskt som mulig med å ta tak i de forhold man kritiseres for og som har begrunnet en omsorgsovertagelse.