Barnevernets oppgave er å sikre trygge oppvekstsvilkår for barn og unge slik at de får den nødvendige støtte og beskyttelse under deres oppvekst.
Med barn og unge tenker man i hovedsak på de som ennå ikke har fylt 18 år. Etter dette er man jo myndig.
Barnevernloven § 1-3 gir adgang til å opprettholde igangsatte tiltak, eller erstatte disse med nye tiltak når ungdommen fyller 18 år, såkalt ettervern. Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernet
Før gjaldt loven frem til man var 23 år gammel, men fra den 1. januar 2021 ble aldergrensen utvidet til 25 år.
I forbindelsen med den nye lovendringen ble det blant annet pekt på at forskning viser at unge voksne med barnevernserfaring ofte trenger hjelp over lengre tid for å mestre overgangen til voksenlivet. Samtidig viser forskning at de som mottar videre oppfølging fra barnevernet etter fylte 18 år, klarer seg bedre senere i livet enn ungdom som ikke mottar dette. En utvidelse av aldersgrensen vil bidra til å gi unge i barnevernet et tilbud som er mer på linje.
Vilkår for å få ettervern er skjønnsmessige og skal avgjøres på grunnlag av hva som er barnets beste. Eventuelle avslag skal fattes som enkeltvedtak noe som betyr at man har klageadgang på et eventuelt avslag. Klagen skal behandles av Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen).
Barnets rett til å medvirke i egen sak er en grunnleggende rettighet og fremgår av Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12, forvaltningsloven § 17, barnevernloven §§ 4-1 og 6-3 og i flere andre spesiallover.
I forarbeidene til Grunnloven § 104 er det fremhevet at formuleringen gir barnet en rett og myndighetene en plikt til å lytte, og at dette for offentlige myndigheter innebærer «at det ikke kan treffes vedtak eller beslutninger i saker som gjelder barn, uten at barnet er blitt hørt», jf. dok.nr.16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven punkt 35.5.3.
Ved innarbeidingen av barnekonvensjonen i norsk lov ble barnevernloven § 6-3 endret, blant annet for å synliggjøre barnekonvensjonens artikkel 12 på en bedre måte. I forarbeidene til endringsloven fremgår det i merknadene til bestemmelsen at «[b]estemmelsen innebærer at et barn som er fylt 7 år, skal ha en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører barnet», jf. Ot.prp.nr.45 (2002-2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov).
Når man har fylt 18 år har man en ubetinget rett til å bli hørt i en barnevernssak og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom for eksempel en flytting etter barnevernloven § 4-17 foretas uten at man er hørt og lagt vekt på i avgjørelsen.
Det er barnevernet som treffer vedtak etter loven om forskjellige tiltak. Statlig regional myndighet har på forespørsel fra kommunen plikt til å bistå kommunen i forbindelse med plassering utenfor hjemmet. Statlig regional myndighet har ansvaret for at alle barn i regionen som har behov for en plass i en barneverninstitusjon får et forsvarlig institusjonstilbud i tråd med det enkelte barns behov.
Den kommunale barneverntjenesten avgjør om et barn har behov for en institusjonsplass eller om behovene kan avhjelpes ved andre tiltak. Statlig regional myndighet kan derfor ikke avvise å gi kommunen tilbud om institusjonsplass, men kan ta initiativet til drøftelser med kommunen om bruk av alternative tiltak. Kommunen har etter dette det avgjørende ordet i forhold til om barnet har behov for plassering i institusjon, mens den statlige barnevernmyndigheten har det avgjørende ordet i forhold til hvilket institusjonstilbud den kan tilby. Avgjørende for valg av institusjon skal være hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Det skal tas utgangspunkt i det enkelte barns individuelle behov.
Finansieringen av barnevernstiltakene er av interesse fordi tiltakene kan være svært dyre og jeg opplever nok at økonomiske hensyn får mye å si for hvilke tiltak som tilbys selv om dette ikke skal være styrende. Det kan derfor være greit å være klar over at en kommune innad operere med forskjellige budsjetter når det barn som mottar tjenester etter barnevernloven og barn som mottar tjenester på bakgrunn av en diagnose. Begge grupper kan for eksempel motta avlastning eller støttekontakt og ofte blir det diskusjoner innad i kommuner om hvilken tjenestegren som skal ha betalingsansvaret.
Slik er det også mellom stat og kommune.
Kommunen betaler en fastsatt egenandel til Bufetat ved bruk av plasser i barnevernsinstitusjoner og spesialiserte fosterhjem frem til ungdommen fyller 20 år. Etter fylte 20 år må kommunen betale for alt selv. Dette ble problematisert i forbindelse med lovforslaget om utvidelse av ettervernet fra 23 år til 25 år. Mange mente at det ville sikre barnevernsbarna bedre oppfølging om statens betalingsansvar fulgte frem til fylte 25 år. Dessverre avslo departementet dette. Jeg mener dette er uheldig fordi kommuneøkonomien er under hardt press mange steder og jeg er redd derfor mange barneverntjenester vil velge tiltak på bakgrunn av økonomi og ikke nødvendigvis faglige vurderinger.
Staten har et økonomisk ansvar både for tiltak som videreføres, og for nye tiltak som iverksettes etter fylte 18 år og frem til fylte 20 år.