De fleste har hørt om omsorgsovertagelser og er inneforstått med at det innebærer at det offentlige tar over ansvaret for et barn fra barnets biologiske foreldre.
Jeg vil i denne artikkelen gå noe nærmere inn på hva som skal til for at det offentlige skal kunne overta omsorgen for et barn.
I min generelle beskrivelse av barnevern som du finner her, tar jeg blant annet opp en del av de hovedprinsippene som gjelder for barnevernloven og praktiseringen av denne. Blant annet er det tre viktige prinsipper som gjør seg gjeldene når det er snakk om omsorgsovertagelser, nemlig hensynet til barnets beste, det biologiske prinsipp og mildeste inngreps prinsipp. Kort fortalt innebærer disse prinsippene at barnets beste i utgangspunktet tilsier at det er best å vokse opp i den biologiske familien og kun dersom det er nytteløst med mildere inngrep kan omsorgsovertagelse benyttes. .
Det er barneloven § 4-12 som særlig regulerer omsorgsovertagelser. Det finnes også andre, mer akutte og midlertidige bestemmelser, men disse går jeg ikke inn på her.
Bestemmelsen lyder som følger:
§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.
Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.
Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda1 etter reglene i kapittel 7.
Det er på det rene at vilkårene for omsorgsovertakelse er strenge. Dette ble presisert i lovforarbeidene. I Ot.prp.nr.44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester (barnevernloven), side 110 og Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 21, fremkommer det at «ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse», men at «situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar».
Dette er et utgangspunkt som høyesterett har sluttet seg til ved flere anledninger.
Videre er det en nåtidsvurdering som skal foretas, slik at tidligere forhold som ikke kan påregnes å inntreffe igjen kan ikke begrunne en omsorgsovertagelse.
Mens bokstav b og c kan virke ganske innlysende hva gjelder, er det mer komplisert å se hva som faller inn under bokstavene a og d.
Når det gjelder bokstav a skal den for det første fange opp de tilfellene hvor det er alvorlige mangler i den materielle omsorgen. Det vil si mat, klær, bolig osv. Samtidig kan ikke mangel på penger i seg selv begrunne en omsorgsovertagelse, men dersom man ikke klarer å styre økonomien, som burde vært tilstrekkelig, vil det kunne være en indikator på manglende omsorgsevne.
Videre tar bestemmelsen sikte på de tilfeller hvor det er alvorlige mangler på den emosjonelle og psykiske kontakten mellom foreldre og barn. Det er ikke et krav at barnet allerede har tatt skade av forholdene, det er tilstrekkelig å bevise at forholdene er slik at risikoen er uakseptabel.
Dette er utpregede skjønnstemaer og jeg tror nok mange foreldre stiller seg uforstående til at disse vilkårene anses oppfylte i mange saker. Mange vil nok føle at grunnlaget barneverntjenesten bygger på er for tynt. Et annet forhold som gjør dette området vanskelig er at barn kan ha medfødte eller utviklet diagnoser som fører til at de mange ganger har like symptomer som barn som er utsatt for omsorgssvikt. Barne- og ungdomspsykiatrien vil ofte ikke utrede barn så lenge omsorgssituasjonen er uavklart. Dette finner jeg ofte problematisk fordi man kan havne i en sak om omsorgsovertagelse uten at barnet er utredet tilstrekkelig. Det sier seg selv at et barn som har en ubehandlet ADHD diagnose vil kunne ha en utagerende atferd som lett kan mistolkes som omsorgssvikt. Det samme gjelder barn som kanskje har en uoppdaget sansehemning.
Når det gjelder bokstav d så er den enda mer skjønnspreget fordi den åpner for at en omsorgsovertagelse kan finne sted dersom det foreligger en skaderisiko på sikt selv om barnets nåværende situasjon er tilfredsstillende. Bestemmelsen tar særlig sikte på situasjoner hvor foreldrene har en alvorlig sinnslidelse eller er tilbakestående. Her er imidlertid kravene til bevis strengere enn ved de andre tilfellene ved at man har benyttet formuleringen «overveiende sannsynlig at skade vil oppstå.
Men selv om retten skulle finne at vilkårene i en av bokstavene er oppfylt så er ikke vilkårene oppfylt dersom det kan situasjonen kan endres til det bedre ved bruk av hjelpetiltak. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes, men etter mitt skjønn er det viktig at tiltakene er forskningsbaserte slik at man vet at de faktisk kan fungere opp mot den problematikken man ønsker å avhjelpe. Det er utarbeidet en database som tar for seg en del av tiltakene som finnes og hvilken evidens de har. Basen finner du her., https://ungsinn.no/tiltak/.
Sist, men kanskje viktigst, må en omsorgsovertagelse være til barnets beste dersom den skal gjennomføres. For noen barn vil en omsorgsovertagelse være til det beste, men ikke for alle. Særlig vil en omsorgsovertagelse kunne være vanskelig for barn som er særlig sterkt knyttet til sine foreldre. Retten må da avveie om de positive sidene men mener en omsorgsovertagelse vil kunne medføre oppveier de negative sidene barnet vil oppleve ved brudd i kontakten og må avslå en begjæring om omsorgsovertagelse dersom man finner at det allikevel ikke vil være til barnets beste.
For det første så har foreldre og barn rett til samvær med hverandre. Antall samvær pr år vil variere fra sak til sak, men en hovedregel er at dersom en plassering anses å være langvarig (for eksempel en oppvekstplassering) vil samværenes funksjon i hovedsak være å opprettholde barnets kjennskap til sitt biologiske opphav. Da er det gjerne 4- 6 samvær av noen få timer i året. Er lengden på plasseringen antatt å være mer midlertidig vil det være naturlig med hyppigere samvær og gjerne med overnatting.
Et viktig utslag av det biologiske prinsippet som loven er tuftet på er at en omsorgsovertagelse av sin natur er midlertidig siden utgangspunktet er at det beste for barn er å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Barneverntjenesten er derfor pålagt et oppfølgingsansvar, både overfor barn og foreldre, jf. bvl. § 4-16.
Når det gjelder tilbakeføring av barn til biologiske foreldre så må det bevises at det overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet adekvat omsorg dersom barnet flyttes tilbake. Foreldrene kan reise sak om tilbakeføring ett år etter siste avgjørelse ble rettskraftig. Et viktig vilkår er imidlertid at en tilbakeføring ikke skal finne sted dersom det vil gi barnet alvorlige problemer på grunn av den tilknytningen barnet har fått til fosterforeldre og nærmiljø. Dette er et praktisk viktig vilkår som ofte kan føre til at en begjæring om tilbakeføring ikke blir tatt til følge fordi barnet har bodd lenge i et fosterhjem og har knyttet seg til dette. Mitt råd vil derfor være å arbeide målrettet så raskt som mulig med å ta tak i de forhold man kritiseres for og som har begrunnet en omsorgsovertagelse.