Den nye rettshjelpsloven innebærer en omfattende modernisering av vilkårene for fri rettshjelp. Målet er å gjøre ordningen mer rettferdig, treffsikker og tilgjengelig for flere, samtidig som urimelige forskjeller mellom personer med lik økonomi fjernes. Du kan selv søke om fri rettshjelp gjennom en ny portal som krever sikker innlogging.
| Tema | Tidligere ordning | Ny rettshjelpslov |
|---|---|---|
| Behovsprøving | Absolutte grenser | Samlet betalingsevne |
| Dekningsgrad | Ca. 16 % | Ca. 33 % |
| Egenandel | Fast beløp/prosent, tak | Prosent, graderes etter evne |
| Innkreving | Advokat | Staten |
| Digitalisering | Begrenset | Ny søknadsportal |
| Særregler | Noen persongrupper | Fjernet for vernepliktige |
| Dispensasjon | Mulig | Ikke mulig |
Den nye rettshjelpsloven er tenkt å gi en mer rettferdig og fleksibel ordning, men stiller også økte krav til dokumentasjon og forståelse av egen økonomi. Ordningen skal evalueres etter noen år for å sikre at målene nås. Du finner mer informasjon om ordningen her.
Hvordan står det egentlig til med inkludering og tilrettelegging i den norske enhetsskolen? I denne debattartikkelen peker professor Marie-Lisbet Amundsen på alvorlige mangler i oppfølgingen av barn med særskilte behov. Hun etterlyser flere spesialpedagogiske ressurser og advarer mot at dagens praksis bryter med både lovverk og intensjonen om en skole for alle. Les mer om hvorfor enhetsskolen svikter barna – og hva som må til for å sikre at alle får utvikle sitt potensial.
Jeg har gleden av å informere om at jeg fra og med 1. september vil inngå i et kontorfellesskap med Advokatfirmaet Wang & Holm-Olsen.
Dette innebærer at jeg fortsatt driver mitt eget advokatfirma som før, men nå vil ha kontoradresse sammen med Wang & Holm-Olsen. Kontorfellesskapet gir mulighet for faglig samarbeid og et styrket miljø, til fordel for mine klienter. Min virksomhet, mine klientforhold og mitt firma forblir uendret, og jeg vil fortsatt tilby juridiske tjenester på samme måte som tidligere. Jeg er fortsatt en del av Advokatfellesskapet Tetzschner & co i Oslo.
Jeg ser frem til å kunne tilby mine klienter et enda bedre tilbud gjennom tilgang til et større fagmiljø, samtidig som jeg opprettholder min uavhengighet og personlige oppfølging.
Ta gjerne kontakt dersom du har spørsmål, eller ønsker å avtale et møte!
Les mer om Advokatfirmaet Wang & Holm-Olsen på www.advokatwang.no.
Agder lagmannsretts kjennelse LA-2025-80034 gir veiledning om fri rettshjelp, de økonomiske grensene som gjelder, og muligheten for å få dispensasjon fra inntektsgrensen. Kjennelsen er særlig relevant for personer som vurderer å søke fri rettshjelp i foreldretvister eller andre sivile saker, og viser hvordan domstolene vurderer søknader om unntak fra de økonomiske vilkårene.
Fri rettshjelp er en ordning som gir personer med lav inntekt og formue mulighet til å få dekket utgifter til juridisk bistand i visse typer saker. For å få innvilget fri rettshjelp må søkerens inntekt og formue normalt ligge under fastsatte grenser. Disse grensene gjelder både for fri sakførsel (dekning av utgifter til advokat i rettssak) og fritt rettsråd (juridisk bistand utenfor domstolene).
I kjennelsen fra Agder lagmannsrett fremgår det at det var spørsmål om overskridelse av inntektsgrensen, og at tingretten hadde avslått søknaden om fri sakførsel og dispensasjon fra inntektsgrensen:
«Tingrettens avslag på søknad om fri sakførsel og dispensasjon fra inntektsgrensen i en foreldretvist ble av lagmannsretten ansett som åpenbart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Lagmannsretten innvilget søknaden.»
De til enhver tid gjeldende grensene finner du i forskrift til loven, se her.
Selv om man har inntekt eller formue over grensen, kan det i særlige tilfeller gis unntak. Kjennelsen viser at det kan være åpenbart urimelig å avslå fri rettshjelp selv om inntektsgrensen er overskredet, for eksempel i saker som gjelder barn og foreldretvister. Lagmannsretten vurderte at tingrettens avslag var urimelig og innvilget søknaden om fri rettshjelp.
Dette illustrerer at det finnes en reell mulighet for å få fri rettshjelp selv om man har noe høyere inntekt enn det som normalt er tillatt, dersom særlige forhold tilsier det.
Lagmannsretten la vekt på at det i denne foreldretvisten forelå særlige forhold som gjorde det åpenbart urimelig å avslå søknaden om fri rettshjelp. Saken gjaldt spørsmål om barnets bosted og samvær etter en alvorlig konflikt mellom foreldrene, og det var betydelige interesser på spill for begge parter. Dette gjorde at lagmannsretten mente det var grunnlag for å gjøre unntak fra inntektsgrensen.
«Tingrettens avslag på søknad om fri sakførsel og dispensasjon fra inntektsgrensen i en foreldretvist ble av lagmannsretten ansett som åpenbart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Lagmannsretten innvilget søknaden.»
En advokat kan bistå med å søke om dispensasjon fra den økonomiske grensen for fri rettshjelp. Advokaten kan hjelpe til med å utforme en grundig og velbegrunnet søknad, der det fremheves hvorfor det vil være urimelig å avslå fri rettshjelp selv om inntektsgrensen er overskredet. Dette kan være avgjørende for å få innvilget dispensasjon, særlig i saker som gjelder barn eller andre forhold av stor betydning.
I lagmannsrettens kjennelse fremgår det at advokat var involvert i saken, noe som understreker betydningen av juridisk bistand i slike prosesser:
En advokat har erfaring med å vurdere hvilke opplysninger og argumenter som bør fremheves, og kan sørge for at søknaden oppfyller de formelle kravene. Dette øker sjansen for å få innvilget dispensasjon fra inntektsgrensen og dermed tilgang til fri rettshjelp.
Kjennelsen fra Agder lagmannsrett understreker at det er mulig å få fri rettshjelp selv om man har inntekt eller formue over grensen, dersom det vil være urimelig å avslå søknaden. Dette er særlig aktuelt i saker som gjelder barn og foreldretvister. Det er viktig å begrunne søknaden godt og vise til spesielle forhold som tilsier unntak. En advokat kan være til stor hjelp i denne prosessen.
Hvis du vil lese mer om ordningen kan du blant annet finne det her.
Høyesteretts kjennelse HR-2025-942-A er en ny avgjørelse innen barnerett og foreldretvister, spesielt knyttet til gjennomføring av samvær etter samlivsbrudd. Dommen gir viktig veiledning om hvordan barneloven § 65 skal forstås og praktiseres når en forelder ikke medvirker til samvær, og om det kan ilegges tvangsbot selv om en opptrappingsplan for samværet ikke er fulgt.
Etter et samlivsbrudd fikk far dom på rett til samvær med to av barna sine. Dommen fastsatte en opptrappingsperiode med tilsyn under samværet før det skulle gå over til alminnelig samvær. Til tross for dette ble mange samvær ikke gjennomført. Far begjærte derfor at mor skulle ilegges tvangsbot for manglende oppfølging av samværsretten.
Tingretten ila mor tvangsbot, mens lagmannsretten mente at tvangsbot ikke kunne ilegges fordi opptrappingsplanen ikke var gjennomført. Saken ble anket til Høyesterett.
Høyesterett tok stilling til om det er adgang til å ilegge tvangsbot for å sikre gjennomføring av samvær, også når en opptrappingsplan ikke er fulgt. Retten la vekt på at formålet med barneloven § 65 er å sikre at avgjørelser om samvær, som er basert på barnets beste, faktisk blir gjennomført.
Et sentralt poeng i dommen er at domstolen må tolke samværsavgjørelsen i lys av både slutningen og begrunnelsen. Det avgjørende er at samværets omfang og karakter ikke endres, selv om opptrappingsplanen ikke er fulgt til punkt og prikke. Domstolen har dermed en viss frihet til å fastsette praktiske ordninger til beste for barnet.
«For å oppnå dette må slutningen i dommen om samvær sammenholdes med begrunnelsen og tolkes gjennom denne. Så lenge samværets omfang og karakter ikke endres, står domstolen relativt fritt til å fastsette praktiske ordninger til beste for barnet, også om en opptrappingsplan ikke er fulgt.»
Høyesterett understreker at denne løsningen er i tråd med Grunnlovens bestemmelse om barnets beste (§ 104) og internasjonale konvensjoner. Det forhindrer at en forelder kan undergrave muligheten for tvangsfullbyrdelse ved å la være å følge opptrappingsplanen.
«Høyesterett peker på at en slik løsning samsvarer med Grunnlovens bestemmelse om barnets beste, § 104, og ivaretar internasjonale konvensjoner ved å forhindre at en forelder kan undergrave tvangsfullbyrdelsesmuligheten.»
Kjennelsen gir klar veiledning om at det er adgang til å ilegge tvangsbot for å sikre gjennomføring av samvær, selv om opptrappingsplanen ikke er fulgt. Dette styrker barns rett til kontakt med begge foreldre og sikrer at samværsavgjørelser ikke kan omgås ved å unnlate å følge praktiske ordninger.
Avgjørelsen har betydning for alle som står i foreldretvister om samvær, og for dem som ønsker å forstå hvordan barneloven § 65 praktiseres i lys av barnets beste.
Høyesteretts kjennelse HR-2025-942-A tydeliggjør at tvangsbot kan benyttes som virkemiddel for å sikre barns rett til samvær, selv om opptrappingsplanen ikke er fulgt. Dette gir økt forutsigbarhet for foreldre og barn i samværssaker, og understreker at barnets beste alltid skal være det avgjørende hensynet.
Et nytt lovforslag er lagt frem av Barne- og familiedepartementet, som foreslår endringer i barneloven. Lovforslaget tar sikte på å modernisere og klargjøre regelverket knyttet til foreldreansvar, fast bosted og samvær. I tillegg introduseres nye begreper og justeringer som skal styrke barnets beste som det overordnede prinsippet. I denne artikkelen vil vi fokusere på de foreslåtte endringene innenfor områdene fast bosted, foreldreansvar og samvær, samt se nærmere på myndighetsbeskrivelsene som fremkommer i lovforslaget.
Gjeldende rett:
I dagens barnelov er fast bosted definert som det stedet hvor barnet bor fast, og bostedsforelderen har myndighet til å ta avgjørelser om dagligdagse forhold. Dette inkluderer valg av barnehage, fritidsaktiviteter og flytting innenlands. Foreldrene kan avtale delt fast bosted, men dette krever enighet mellom partene. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan retten avgjøre hvor barnet skal ha fast bosted.
Forslag til endring:
Lovforslaget foreslår å gjøre delt fast bosted til en mer tilgjengelig løsning. Dette innebærer at barnet kan bo like mye hos begge foreldre, og begge foreldre får lik myndighet til å ta avgjørelser om dagligdagse forhold. Forslaget tar sikte på å gi foreldrene større fleksibilitet til å velge en ordning som passer deres situasjon, samtidig som det reduserer konfliktnivået.
En viktig endring er at det ikke lenger skal være et krav om «særlige grunner» for at retten kan fastsette delt fast bosted. Retten skal i stedet vurdere hva som er til barnets beste i hvert enkelt tilfelle. Dette gir retten større rom til å tilpasse avgjørelsene til barnets behov.
Nytt begrep:
Lovforslaget introduserer begrepet «primært bosted», som refererer til den forelderen barnet bor mest hos, dersom delt fast bosted ikke er aktuelt. Dette begrepet skal bidra til å klargjøre foreldrenes roller og ansvar, og det gir en tydeligere ramme for hvordan avgjørelser om barnets dagligliv skal tas.
Myndighetsbeskrivelse:
Det foreslås også en tydeligere regulering av myndighetsfordelingen mellom foreldrene. Selv om begge foreldre har delt fast bosted, kan det være nødvendig å gi én forelder større beslutningsmyndighet i spesifikke situasjoner, for eksempel ved flytting til utlandet. Dette skal sikre at avgjørelser tas raskt og effektivt, uten å gå på bekostning av barnets beste.
Gjeldende rett:
Foreldreansvar innebærer rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barnet i viktige spørsmål som utdanning, helse og religion. I dag har begge foreldre som hovedregel felles foreldreansvar dersom de er gift eller samboere når barnet blir født. Dersom foreldrene ikke bor sammen, kan de avtale delt foreldreansvar, eller retten kan fastsette dette.
Forslag til endring:
Departementet foreslår at felles foreldreansvar skal være hovedregelen også for foreldre som ikke bor sammen ved barnets fødsel. Dette betyr at begge foreldre automatisk vil få foreldreansvar, med mindre noe annet avtales eller fastsettes av retten. Målet med denne endringen er å styrke begge foreldres rettigheter og ansvar overfor barnet, uavhengig av deres sivilstatus.
Nytt begrep:
Et nytt begrep som introduseres i lovforslaget er «utvidet foreldreansvar». Dette kan gi en forelder større beslutningsmyndighet i spesifikke situasjoner der det er nødvendig for barnets beste. Dette kan være aktuelt i tilfeller der foreldrene har store konflikter eller der én forelder har bedre forutsetninger for å ta avgjørelser i barnets interesse.
Myndighetsbeskrivelse:
Lovforslaget legger opp til en tydeligere regulering av hva foreldreansvaret innebærer. Dette inkluderer en presisering av hvilke avgjørelser som krever samtykke fra begge foreldre, og hvilke avgjørelser som kan tas av én forelder alene. Dette skal bidra til å redusere konfliktnivået og sikre at avgjørelser tas til barnets beste.
Gjeldende rett:
Samvær er retten til å tilbringe tid med barnet for den forelderen som ikke har fast bosted. I dag er det opp til foreldrene å avtale samvær, men retten kan fastsette en samværsordning dersom foreldrene ikke blir enige. Barnets beste er alltid det avgjørende hensynet.
Forslag til endring:
Departementet foreslår å innføre en mer standardisert minimumsordning for samvær, som kan fungere som en veiledning for foreldre og retten. Dette skal sikre at barnet får tilstrekkelig kontakt med begge foreldre, samtidig som det gir fleksibilitet til å tilpasse ordningen etter barnets behov.
En annen viktig endring er at retten skal kunne fastsette samvær selv om foreldrene ikke blir enige, basert på hva som er til barnets beste. Dette skal sikre at barnet ikke blir skadelidende som følge av foreldrenes konflikter.
Nytt begrep:
Et nytt begrep som foreslås er «samværsgaranti». Dette skal sikre at barnet har rett til et minimumsnivå av samvær med begge foreldre, med mindre det foreligger tungtveiende grunner til å begrense dette. Samværsgarantien skal bidra til å styrke barnets rettigheter og sikre at begge foreldre får en aktiv rolle i barnets liv.
Myndighetsbeskrivelse:
Lovforslaget presiserer også hvilke avgjørelser som kan tas av samværsforelderen under samvær. Dette inkluderer dagligdagse avgjørelser som mat, klær og aktiviteter, men ikke større avgjørelser som påvirker barnets liv i større grad. Dette skal sikre en tydelig ansvarsfordeling mellom foreldrene.
Departementet foreslår å videreføre prinsippet om at felles foreldreansvar skal være hovedregelen, også etter samlivsbrudd. Dette gjelder både for barn født i og utenfor ekteskap. Endringen understreker viktigheten av at begge foreldre har ansvar for barnet, selv om de ikke bor sammen.
Et nytt begrep, «daglig myndighet», foreslås som en erstatning for dagens begrep om beslutningsmyndighet for den forelderen barnet bor fast hos. Dette begrepet tydeliggjør at det handler om beslutninger av daglig karakter, som hvor barnet skal bo innenlands.
Departementet foreslår å gi domstolene adgang til å fastsette delt bosted uten krav om at det må foreligge «særlige grunner». Dette gir retten større fleksibilitet til å fastsette løsninger som er til barnets beste.
En ny bestemmelse gir foreldrene rett til å reise sak ved uenighet om innenlands flytting. Dette er en utvidelse av dagens regler, som kun gjelder ved flytting til utlandet. Forslaget er ment å sikre at flytting som kan ha stor betydning for barnet, blir vurdert av retten.
Departementet foreslår å modernisere språket i barneloven for å gjøre den mer tilgjengelig og forståelig. Dette inkluderer å erstatte begreper som «barnefordeling» med «foreldretvister» og «tilskot» med «barnebidrag».
Den nye loven legger større vekt på barnets rettigheter, inkludert retten til å bli hørt i saker som angår dem. Dette er i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser.
Departementet foreslår tiltak for å styrke beskyttelsen av barn mot vold og overgrep, blant annet ved å tydeliggjøre reglene for samvær under tilsyn.
Departementet foreslår å videreføre og presisere regler som er i samsvar med internasjonale konvensjoner, som Haagkonvensjonen 1996. Dette gjelder blant annet regler om jurisdiksjon, lovvalg og anerkjennelse av utenlandske avgjørelser.
De største endringene i den foreslåtte barneloven inkluderer:
Disse endringene er ment å modernisere loven, redusere konfliktnivået mellom foreldre og sikre at barnets beste står i sentrum.
Som advokater med spesialisering i familierett, kan vi bistå deg med å forstå hvordan disse endringene kan påvirke din situasjon. Enten du trenger hjelp med å inngå avtaler om foreldreansvar, fast bosted eller samvær, eller ønsker å få rettens vurdering, er vi her for å gi deg råd og veiledning.
Barnevernet spiller en viktig rolle i å ivareta barns oppvekstsvilkår i Norge. Det offentlige har et lovpålagt ansvar for å sikre barns rettigheter, og dette ansvaret er regulert i barnevernloven. Barnevernet er organisert kommunalt, og noen kommuner har egne barneverntjenester, mens andre samarbeider gjennom interkommunale tjenester.
Barnevernet har vide hjemler til å utføre sitt arbeid, inkludert bruk av tvang overfor familier. Samtidig er det viktige skranker for hva myndigheten kan gjøre, blant annet gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8, som gir alle rett til et familieliv.
Prinsippene bak barnevernloven
Barnevernloven bygger på flere viktige prinsipper som styrer barnevernets arbeid:
Hjelpetiltak fra barnevernet
Barnevernet skal primært være et hjelpeorgan som forebygger og bistår familier med utfordringer. Eksempler på hjelpetiltak inkluderer:
● Råd og veiledning til foreldre.
● Støttekontakt eller besøkshjem for barnet.
● Prioritert barnehageplass eller skolefritidsordning.
● Økonomisk bistand til familier i behov.
Det er viktig at hjelpetiltakene som benyttes har evidensbasert effekt og er relevante for situasjonen. En oversikt over slike tiltak finnes i Ungsinn-databasen, som samler kunnskap om evidensbaserte hjelpetiltak.
Gangen i en barnevernsak
En barnevernsak starter ofte med en bekymringsmelding fra privatpersoner eller offentlige instanser. Når en melding mottas, må barnevernet innen én uke avgjøre om det skal åpnes en undersøkelsessak. Undersøkelsessaken skal som hovedregel avsluttes innen tre måneder, og barnevernet må da konkludere med enten:
● Henleggelse av saken.
● Frivillige hjelpetiltak.
● Forslag om omsorgsovertakelse eller hjelpetiltak med tvang.
Undersøkelsesfasen
I undersøkelsesfasen innhenter barnevernet informasjon om familien. Dette inkluderer:
● Samtaler med foreldrene.
● Innhenting av opplysninger fra barnehage, skole, lege m.m. (med eller uten samtykke).
● Samtaler med barna, som bør gjennomføres på en skånsom måte.
● Besøk i familiens hjem for å observere samspillet mellom barn og foreldre.
Når informasjonsinnhentingen er ferdig, innkalles foreldrene til et møte for å gå gjennom opplysningene. Barnevernet konkluderer deretter med hvilke tiltak som er nødvendige.
Tvangssaker og rettigheter
Dersom foreldrene ikke samtykker til hjelpetiltak, eller barnevernet vurderer omsorgssituasjonen som alvorlig, kan saken fremmes for Barnevern- og helsenemnda. Det er et hovedprinsipp at mindre alvorlige tiltak skal prøves før tvangstiltak iverksettes, i tråd med det mildeste inngreps prinsipp. Likevel ser vi ofte at tvangsinngrep foreslås før hjelpetiltak er tilstrekkelig utprøvd, noe som kan skyldes dårlig samarbeid mellom barnevernet og foreldrene.
Gratis advokat ved tvangssaker
Ved tvangssaker etter barnevernloven har alle parter rett til gratis advokat, uavhengig av økonomisk situasjon. Barn med atferdsproblemer har også krav på egen advokat ved tvangsplassering.
Overprøving av Barnevern- og helsenemndas vedtak
Avgjørelser fra Barnevern- og helsenemnda kan overprøves i tingretten. Tingrettens avgjørelse kan ankes til lagmannsretten, men det kreves samtykke fra lagmannsretten for å behandle saken. Vilkårene for samtykke er regulert i tvisteloven § 36-10.
Kontakt advokat tidlig
Dersom du står overfor en barnevernsak, kan det være lurt å kontakte en advokat tidlig. En advokat kan hjelpe med å unngå konflikter og sikre at hjelpetiltak prøves før tvangsinngrep vurderes. Min erfaring er at tidlig juridisk bistand kan bidra til bedre samarbeid mellom barnevernet og foreldrene.
Trenger du juridisk bistand i en barnevernssak?
Advokat Tom Schjelderup Mathiesen har lang erfaring med barnevernssaker og kan bistå deg gjennom hele prosessen – fra undersøkelses fasen til eventuelle tvangssaker. Ta kontakt i dag for en uforpliktende samtale.
I HR-2025-382-A har Høyesterett behandlet tilsynsordningene som retten kan sette som vilkår for samvær mellom en foreldre og barn etter barneloven (ikke barnevern som har andre bestemmelser). Retten kan enten bestemme at det skal være beskyttet tilsyn (16 timer pr år) eller støttet tilsyn (32 timer pr år).
En nærmere gjennomgang av avgjørelsen følger nedenfor.
Saken gjelder spørsmålet om samværsordning etter barneloven § 43 a, hvor det vurderes om samvær mellom mor (A) og barna C og D skal skje under beskyttet eller støttet tilsyn. Hovedrettsspørsmålet er om vilkårene for beskyttet tilsyn er oppfylt, eller om støttet tilsyn er tilstrekkelig for å ivareta barnas beste. Høyesterett vurderer også om lagmannsrettens avgjørelse er i tråd med rettskildeprinsipper og barnets beste-prinsippet.
Primære rettskilder som anvendes i saken inkluderer barneloven §§ 42, 43 og 43 a, samt forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova. Videre trekkes det inn relevante forarbeider, som Prop. 85 L (2012–2013), og menneskerettslige standarder som EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102.
A (mor): Ankende part, representert ved advokat Halvard Helle.
B (far): Ankemotpart, representert ved advokat Anne Grete Mjellelid Ytredal.
C: Barn født i 2016.
D: Barn født i 2021.
Psykolog Aud-Keila Bendiksen Kjær: Rettsoppnevnt sakkyndig for lagmannsretten.
X barnevernstjeneste: Involvert i akuttvedtak og tilsynsordninger.
Bufetat, region sør: Ansvarlig for oppnevning av tilsynsperson under støttet tilsyn.
2008: A og B blir samboere.
2016 og 2021: Barna C og D blir født.
Desember 2017: B dømmes til to års fengsel for forsøk på voldtekt.
Oktober 2022: Samlivet mellom A og B opphører.
Forholdet mellom A og B har vært preget av høy konflikt og turbulens. A har vist rigiditet og kontrollbehov, mens B tidligere har vært dømt for forsøk på voldtekt. Barna har vært gjenstand for flere bekymringsmeldinger til barnevernet. Tingretten og lagmannsretten konkluderte med at barna skulle ha fast bosted hos B, og at samvær med A skulle skje under beskyttet tilsyn. Høyesterett vurderer nå om støttet tilsyn er tilstrekkelig for å ivareta barnas beste.
Høyesterett legger til grunn barneloven § 43 a, som åpner for beskyttet eller støttet tilsyn ved samvær dersom «særlege høve» foreligger og «barnet sine behov» tilsier det. Dommen viser til forarbeidene i Prop. 85 L (2012–2013), som presiserer at beskyttet tilsyn er aktuelt ved problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske lidelser, mens støttet tilsyn er mer aktuelt ved høykonfliktsaker.
Høyesterett kritiserer lagmannsrettens flertall for manglende vurdering av støttet tilsyn som et mindre inngripende alternativ, og viser til at lovgiver har forutsatt at støttet tilsyn kan være tilstrekkelig i høykonfliktsaker.
«Jeg savner i flertallets redegjørelse en vurdering av hvorfor det mindre inngripende tiltaket støttet tilsyn ikke i tilstrekkelig grad vil ivareta barnas behov.»
(HR-2025-382-A, s. 10)
Høyesterett vurderer at støttet tilsyn er bedre egnet til å ivareta barnas behov for kontakt med mor, samtidig som det gir nødvendig støtte og veiledning. Dommen legger vekt på at støttet tilsyn er i samsvar med lovgivers intensjon og barnas beste-prinsippet.
«Støttet tilsyn fremstår i denne saken som bedre for å ivareta hensynet til at barna får utviklet sin relasjon med mor, samtidig som det i tilstrekkelig grad er mulig å gi barna støtte dersom mor involverer dem i foreldrekonflikten eller i spørsmål om helse.»
(HR-2025-382-A, s. 11)
Høyesterett kritiserer også lagmannsrettens flertall for å ha vurdert behovet for beskyttet tilsyn opp mot alminnelig samvær, i stedet for å vurdere støttet tilsyn som et alternativ.
Høyesterett fastsetter at samvær mellom A og barna skal skje under støttet tilsyn, med 32 timer per år fordelt på 16 samvær. Tilsynsperioden settes til ett år, og målet er å etablere alminnelig samvær på sikt.
«Jeg mener etter dette at C og D skal ha samvær med støttet tilsyn med 32 timer i året. Varigheten av hvert samvær bør, som nå, være to timer.»
(HR-2025-382-A, s. 12)
Denne avgjørelsen har betydning for fremtidig rettsanvendelse ved å klargjøre skillet mellom beskyttet og støttet tilsyn. Den understreker også viktigheten av å velge det minst inngripende tiltaket som ivaretar barnas beste.
Samfunnsmessig bidrar dommen til å styrke barnets rett til samvær med begge foreldre, samtidig som den balanserer hensynet til barnets behov for beskyttelse og støtte.
Justis- og beredskapsdepartementet har lagt frem Prop. 79 L Lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning, som inneholder forslag til en ny forvaltningslov. Dette er en omfattende revisjon av regelverket som regulerer offentlig forvaltnings saksbehandling, og målet er å modernisere loven, styrke rettssikkerheten og gjøre regelverket mer tilgjengelig for både forvaltningen og innbyggerne. Her gir vi en oversikt over de viktigste endringene som foreslås, og hva de betyr for deg.
Bakgrunn for lovforslaget
Den gjeldende forvaltningsloven har vært i bruk siden 1970 og har gjennom årene blitt supplert med ulovfestede regler og praksis. Samtidig har utviklingen innen teknologi og samfunnsforhold skapt nye utfordringer som loven ikke fullt ut adresserer. Undersøkelser viser at mange innbyggere har problemer med å forstå offentlige vedtak, brev og skjemaer. Dette har gjort det nødvendig med en revisjon som legger vekt på brukervennlighet, digitalisering og rettssikkerhet.
Hovedpunkter i lovforslaget
Diskusjoner og vurderinger
Digitalisering og rettssikkerhet
Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi har gjort det mulig med automatisert saksbehandling, men dette har også skapt nye utfordringer knyttet til rettssikkerhet og personvern. Departementet mener at en revidert forvaltningslov må balansere effektivitet med hensynet til individets rettigheter.
Saksomkostninger
Diskusjonen om sakskostnader har vært preget av ulike synspunkter. Mens noen høringsinstanser mener at en begrensning til salærsatsen vil motvirke vidløftiggjøring av saker, har andre uttrykt bekymring for at dette kan begrense klagerens tilgang til nødvendig ekspertise. Departementet har valgt å støtte en begrensning til salærsatsen, men understreker at vurderingen av nødvendige kostnader skal være konkret og ta hensyn til sakens karakter.
Forhåndsvarsling
Kravene til forhåndsvarsling har også vært et tema i høringen. Advokatforeningen har foreslått at varselet bør inneholde hjemmel for befaringen, og dette støttes av departementet. Samtidig legges det vekt på at varslingen skal være enkel og effektiv, uten å bli for byrdefull for forvaltningen.
Hva betyr dette for deg?
Lovforslaget har som mål å gjøre offentlig forvaltning mer effektiv, rettferdig og tilgjengelig. For innbyggerne betyr dette blant annet:
Bedre forståelse av offentlige vedtak: Språklige forenklinger og digitalisering skal gjøre det enklere å forstå vedtak og dokumenter fra forvaltningen.
Styrket rettssikkerhet: Lovfesting av ulovfestede regler og krav til rettssikkerhet ved automatisert saksbehandling skal sikre at dine rettigheter ivaretas.
Raskere saksbehandling: Prinsippet om behandling «uten ugrunnet opphold» videreføres, med fokus på effektivitet.
Klare regler for sakskostnader: Begrensning av advokatkostnader til salærsatsen gir forutsigbarhet, men kan også påvirke tilgangen til spesialiserte advokater.
Veien videre
Lovforslaget er nå til behandling, og det vil bli fremmet en egen proposisjon med forslag til endringer i annen lovgivning som følge av den nye forvaltningsloven. Dette inkluderer blant annet kommuneloven og lov om interkommunale selskaper. Departementet har lagt vekt på å innhente synspunkter fra berørte instanser, og høringsprosessen har bidratt til å forme lovforslaget.
Oppsummering
Forslaget til ny forvaltningslov representerer en viktig modernisering av regelverket for offentlig forvaltning. Med fokus på digitalisering, rettssikkerhet og brukervennlighet, skal loven møte dagens og fremtidens behov. Samtidig innebærer den konkrete endringer som vil påvirke både forvaltningen og innbyggerne. Vi følger utviklingen og vil holde deg oppdatert om fremdriften i lovarbeidet.
Utfyllende redegjørelse om saksomkostninger i lovforslaget
Nødvendighetsvilkåret
Lovforslaget viderefører prinsippet om at kostnader må ha vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette innebærer at kostnader som ikke har hatt direkte betydning for endringen av vedtaket, ikke vil bli dekket. For eksempel, dersom et vedtak endres på grunn av en saksbehandlingsfeil, men klageren har pådratt seg kostnader knyttet til anførsler om materielle feil, vil kostnadene bli avkortet.
Departementet foreslår også en vurderingsnorm som tar hensyn til hva en aktsom part med rimelighet hadde grunn til å gjøre for å få endret vedtaket. Dette innebærer at vurderingen av nødvendighet skal ta hensyn til sakens kompleksitet, feilens art og hvilke interesser saken gjelder. Ved inngripende vedtak, som kan ha store konsekvenser for parten, vil det være rimelig å pådra seg mer omfattende kostnader, for eksempel til advokat eller sakkyndig bistand.
Dekning av advokatkostnader
En viktig endring er at advokatkostnader kun skal dekkes opp til den offentlige salærsatsen, som er fastsatt i salærforskriften. Dette skal motvirke urimelig høye krav og gi forvaltningen et bedre grunnlag for å vurdere hvilke kostnader som faktisk har vært nødvendige. Begrensningen til salærsatsen gjelder kun timeprisen, mens antall timer vurderes etter nødvendighetsvilkåret.
Fjerning av vesentlighetskravet
Et klart flertall av høringsinstansene har støttet forslaget om å fjerne kravet om at kostnadene må være «vesentlige» for å kunne kreves dekket. Dette vil forenkle reglene og sikre at selv mindre kostnader, som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, kan dekkes. Departementet mener at dette er mer rimelig ut fra en erstatningstankegang.
Avgrensning av kostnadsbegrepet
Lovforslaget presiserer at kostnadsbegrepet omfatter direkte utgifter i anledning klagesaken, som advokatbistand, sakkyndig hjelp og reiseutgifter. Derimot omfattes ikke partens egeninnsats, tapt arbeidsinntekt eller tapte renteinntekter. Dette er en videreføring av gjeldende rett.
Frist for å fremme krav
Departementet foreslår å videreføre regelen om at krav om sakskostnader må fremsettes innen tre uker etter at meldingen om det nye vedtaket er kommet frem til parten. Dette skal sikre en effektiv behandling av sakskostnadskrav.
Høringsinstansenes synspunkter
Høringsinstansene har hatt delte meninger om flere av de foreslåtte endringene. Når det gjelder begrensningen til salærsatsen, har enkelte instanser uttrykt bekymring for at dette kan begrense klagerens tilgang til nødvendig ekspertise, særlig på rettsområder hvor advokater ofte tar høyere timepris. Andre instanser har støttet forslaget og mener det vil motvirke vidløftiggjøring av saker og gi forvaltningen et bedre grunnlag for vurdering.
Når det gjelder fjerningen av vesentlighetskravet, har flertallet av høringsinstansene vært positive. Dette anses som en forenkling av reglene og mer rimelig ut fra en erstatningstankegang.
Departementets vurdering
Departementet har lagt stor vekt på å balansere hensynet til rettssikkerhet med behovet for effektivitet og forutsigbarhet. Begrensningen til salærsatsen anses som nødvendig for å motvirke urimelig høye krav, samtidig som vurderingen av nødvendighetsvilkåret skal være konkret og ta hensyn til sakens karakter. Departementet mener også at fjerningen av vesentlighetskravet vil bidra til en enklere og mer rettferdig regel.
Klare regler for dekning av kostnader: Begrensningen til salærsatsen gir forutsigbarhet, men kan påvirke tilgangen til spesialiserte advokater.
Rettferdig behandling: Fjerningen av vesentlighetskravet sikrer at også mindre kostnader, som har vært nødvendige, kan dekkes.
Effektiv saksbehandling: Fristen for å fremme krav videreføres, noe som bidrar til en raskere behandling av sakskostnadskrav.
Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernsloven
Omsorgsovertakelse er et av de mest inngripende tiltakene barnevernet kan iverksette, og det reguleres av strenge vilkår i barnevernsloven. Formålet med omsorgsovertakelse er å sikre barnets beste og ivareta barnets rett til omsorg og beskyttelse. Denne artikkelen gir en grundig gjennomgang av vilkårene for omsorgsovertakelse, basert på barnevernsloven og relevante juridiske kommentarer.
Omsorgsovertakelse reguleres av § 5-1 i barnevernsloven. Bestemmelsen samler alle varianter av omsorgsovertakelse og gir hjemmel for barneverns- og helsenemnda til å treffe vedtak dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet. Vilkårene for omsorgsovertakelse er oppstilt i bokstavene a til g i § 5-1 første ledd.
«Dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet og det er nødvendig ut fra barnets situasjon, kan barneverns- og helsenemnda treffe vedtak om omsorgsovertakelse for et barn i ett eller flere av følgende tilfeller…»
Omsorgsovertakelse kan vedtas dersom det er alvorlige mangler ved den omsorgen barnet får. Dette kan omfatte både fysisk, materiell og emosjonell omsorg. Eksempler inkluderer følelsesmessig avvisning, vold i hjemmet eller psykiske lidelser hos foreldrene som skaper utrygghet for barnet.
«Det kreves alvorlige mangler i omsorgen. Dette kan gjelde både den materielle, fysiske eller emosjonelle omsorgen og kombinasjoner av dette.»
Dersom foreldrene ikke sørger for at et barn med spesielle behov får nødvendig behandling eller opplæring, kan omsorgsovertakelse vurderes. Dette vilkåret gjelder særlig hjelpetrengende barn.
«Vilkåret gjelder alvorlige mangler i dekningen av behov for behandling og opplæring for særlig hjelpetrengende barn…»
Barn som blir mishandlet eller utsatt for alvorlige overgrep, inkludert psykisk mishandling, kan tas under omsorg. Dette vilkåret omfatter også situasjoner der barnet er vitne til vold mot andre nærstående.
«Etter bokstav c er det et alternativt grunnvilkår for omsorgsovertakelse at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet…»
Omsorgsovertakelse kan også vedtas dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene vil være ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
«Grunnvilkåret i bokstav d skiller seg fra grunnvilkårene i bokstav a–c ved at det gir anvisning på en framtidsvurdering, hvor vilkåret er at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd…»
For nyfødte barn som er akuttplassert, kan omsorgsovertakelse vedtas dersom det er sannsynlig at barnet vil komme i en alvorlig omsorgssviktsituasjon.
«Bestemmelsen gjelder nyfødte barn som er omfattet av et akuttvedtak i forbindelse med fødsel eller kort tid etter…»
Barn som er frivillig plassert utenfor hjemmet kan tas under omsorg dersom flytting tilbake til foreldrene vil føre til alvorlig omsorgssvikt.
«Bestemmelsen gjelder barn som er frivillig plassert utenfor hjemmet. Dette kan være en uformell privat plassering eller et hjelpetiltak…»
Barn som har bodd utenfor hjemmet i mer enn to år og har opparbeidet sterk tilknytning til sitt nåværende miljø, kan tas under omsorg dersom flytting vil føre til alvorlige problemer.
«Det kreves at plasseringen har vart i mer enn to år, og at barnets tilknytning til mennesker og miljø der det er plassert, innebærer at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet.»
Omsorgsovertakelse kan bare vedtas dersom det er nødvendig ut fra barnets situasjon og mindre inngripende tiltak ikke er tilstrekkelige.
«Videre oppstilles det at en omsorgsovertakelse bare kan vedtas dersom det er «nødvendig ut fra barnets situasjon».»
Så selv om retten skulle finne at vilkårene i en av bokstavene er oppfylt så er ikke vilkårene oppfylt dersom det kan situasjonen kan endres til det bedre ved bruk av hjelpetiltak. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes, men etter mitt skjønn er det viktig at tiltakene er forskningsbaserte slik at man vet at de faktisk kan fungere opp mot den problematikken man ønsker å avhjelpe. Det er utarbeidet en database som tar for seg en del av tiltakene som finnes og hvilken evidens de har. Basen finner du her., https://ungsinn.no/tiltak/.
Vedtak om omsorgsovertakelse må være til barnets beste, og barnets mening skal tillegges vekt.
For noen barn vil en omsorgsovertagelse være til det beste, men ikke for alle. Særlig vil en omsorgsovertagelse kunne være vanskelig for barn som er særlig sterkt knyttet til sine foreldre. Retten må da avveie om de positive sidene man mener en omsorgsovertagelse vil kunne medføre oppveier de negative sidene barnet vil oppleve ved brudd i kontakten og må avslå en begjæring om omsorgsovertagelse dersom man finner at det allikevel ikke vil være til barnets beste. Dette til tross for at alle de andre vilkårene kan være oppfylt.
Beviskravet for omsorgsovertakelse varierer avhengig av vilkåret. For de fleste vilkår gjelder alminnelig sannsynlighetsovervekt, mens det for fremtidig risiko kreves overveiende sannsynlighet.
Omsorgsovertakelse er et alvorlig inngrep som krever en grundig vurdering av barnets situasjon og behov. Barnevernsloven oppstiller klare vilkår og prinsipper for å sikre at slike vedtak er nødvendige, forholdsmessige og til barnets beste. Vedtaket må også være basert på et oppdatert og tilstrekkelig beslutningsgrunnlag, og barnets rett til medvirkning skal ivaretas.
Dersom du opplever at barnevernet fremmer en sak om omsorgsovertagelse har du krav på bistand fra en advokat på det offentliges bekostning. Ofte kan det imidlertid være lurt å kontakte en advokat før man kommer så langt for å få veiledning underveis.
Publisert: 18. februar 2025
Departementets forslag til endringer i barneloven, sendt ut på høring 18. juni 2024, har skapt debatt. Forslagene tar sikte på å styrke prinsippet om likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd. Endringene berører flere sentrale temaer, som delt foreldrefullmakt, flytting innenlands og barnets rett til medvirkning. I denne artikkelen presenterer vi forslagene og noen av de tilbakemeldingene som har kommet fra høringsinstansene.
1. Delt foreldrefullmakt som hovedregel
En av de mest omfattende endringene i forslaget er innføringen av delt foreldrefullmakt som hovedregel etter samlivsbrudd. Dette innebærer at begge foreldre skal ha lik beslutningsmyndighet over barnets dagligliv, uavhengig av hvor barnet bor.
Støtte og bekymringer
Barneombudet støtter prinsippet om likestilt foreldreskap, men understreker at hensynet til barnets beste må være overordnet. De påpeker at det er behov for mer veiledning om hvordan vurderinger av barnets beste skal gjennomføres:
«Selv om likestilt foreldreskap er et viktig prinsipp som kan gagne barn, så bør ikke det veie tyngre enn hensynet til barnets beste dersom disse prinsippene står mot hverandre.»
— Barneombudets høringssvar Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd, Side 2
Oslo tingrett er derimot kritiske til forslaget og mener at det kan være konfliktdrivende i saker med høyt konfliktnivå mellom foreldrene:
«I praksis mener vi at lovforslaget trolig vil være konfliktdrivende, at det vil bidra til å forlenge uavklarte situasjoner for barnet, og at det er større sannsynlighet for at barnet vil bli involvert i konfliktene.»
— advokatforeningen og oslo tingrett, Side 6
Barnesakkyndig kommisjon (BSK) peker på at forskningen ikke gir entydige svar på om delt foreldrefullmakt er til barnets beste, særlig i familier med høyt konfliktnivå:
«Man kan imidlertid ikke slutte fra forskningen at barn til foreldre som blir pålagt å ha delt fast bosted vil skåre like bra som de som velger det selv.»
— Høringssvar Barnesakkyndig kommisjon 08.09.2024, Side 2
2. Flytting innenlands
Departementet foreslår at flytting som vesentlig påvirker samvær, skal kreve samtykke fra begge foreldre med delt foreldrefullmakt. Dette er ment å forebygge konflikter og sikre barnets kontakt med begge foreldre.
Tilbakemeldinger
Barneombudet støtter forslaget, men påpeker at det er behov for tiltak som kan hindre flyttinger som ikke er til barnets beste:
«Vi har også fått henvendelser om at foreldre flytter uten å overholde varslings- og meklingsplikten. På bakgrunn av vår erfaring med dette temaet, mener vi at det er behov for tiltak som kan bidra til å hindre flyttinger som ikke er til det beste for barnet.»
— Barneombudets høringssvar Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd.pdf, Side 3
Barnesakkyndig kommisjon er enige i at flytting kan ha store konsekvenser for barnets relasjon til foreldrene, men etterlyser en tydeligere definisjon av hva som menes med at flyttingen «vesentlig påvirker utøvinga av samvær»:
«Det går imidlertid ikke frem hva som menes med dette, og BSK deler Oslo tingretts anførsler i deres høringssvar om at det hadde vært en fordel om det gikk klarere frem av lovforarbeidene hva som menes med at flyttingen ‘vesentleg påverkar utøvinga av samvær’.»
— Høringssvar Barnesakkyndig kommisjon 08.09.2024, Side 3
3. Barnets rett til medvirkning
Barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem, er et sentralt prinsipp i barneloven. Departementet foreslår å styrke denne retten ved å tydeliggjøre barnets medvirkning i lovens ordlyd.
Støtte fra høringsinstansene
Barneombudet mener at barnets rett til medvirkning må fremgå tydelig i loven og at det bør gis veiledning om hvordan barns stemme skal høres:
«Vi mener det er behov for større oppmerksomhet på hva barns rett til å bli hørt innebærer, og at det bør gis veiledning om dette.»
— Barneombudets høringssvar Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd, Side 3
Barnesakkyndig kommisjon støtter også forslaget, men advarer mot at lovbestemte utgangspunkter kan svekke barns rett til å uttrykke seg fritt:
«Hvis det legges føringer for hva som er den riktige løsningen, er vi bekymret for at det kan føre til at barnet opplever press og mindre rom for barnet til å uttrykke seg fritt.»
— Høringssvar Barnesakkyndig kommisjon 08.09.2024 (1), Side 3
4. Endringer i begrepsbruk
Departementet foreslår å erstatte begrepet «fast bosted» med «foreldrefullmakt» for å tydeliggjøre skillet mellom beslutningsmyndighet og fysisk bosted.
Kritikk fra høringsinstansene
Oslo tingrett og Advokatforeningen er kritiske til den nye begrepsbruken og mener at den kan skape forvirring:
«Vi peker også på at innholdet i helt sentrale begreper som foreldreansvar og foreldrefullmakt ikke er definert i loven. Det har derfor ikke blitt enklere å forstå hvilket konkret innhold begrepene har.»
Barnesakkyndig kommisjon foreslår å beholde begrepet «bostedsmyndighet» som et mer treffende alternativ:
«‘Bostedsmyndighet’ brukes flere steder i notatet og det vil etter vårt syn være en mer treffende term.»
— Høringssvar Barnesakkyndig kommisjon 08.09.2024, Side 1
Avslutning
Forslaget til endringer i barneloven representerer et (viktig) skritt mot å modernisere lovverket og styrke barns rettigheter. Samtidig viser høringsuttalelsene at det er behov for grundigere vurderinger av hvordan lovendringene vil påvirke barn og familier i praksis. Som advokat er det vår oppgave å sikre at barnets beste alltid står i sentrum.
Har du spørsmål om hvordan disse endringene kan påvirke din situasjon? Ta gjerne kontakt for en uforpliktende samtale.
Fram til september 2023 har Norge blitt dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg flere ganger. Spesielt på området barnevern har Norge vært i søkelyset, og fra 2015 til september 2023 har Norge blitt dømt i mer enn 15 saker som omhandler barnevern. Mange av disse dommene har vært knyttet til brudd på retten til familieliv under artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Norges dommer i EMD dekker imidlertid også andre områder som rettferdig rettergang (artikkel 6), ytringsfrihet (artikkel 10), og andre rettigheter beskyttet av EMK. Totalt har Norge blitt dømt i EMD over 50 ganger siden domstolen ble etablert, men antallet saker varierer avhengig av hvordan man teller ulike former for avgjørelser og forlik.
Saker som omhandler barnevern har fått spesielt stor oppmerksomhet, noe som har ført til en kritisk gjennomgang og endringer i det norske barneverns systemet, inkludert den nye barnevernloven som trådte i kraft i 2023.
Barnevernet i Norge har lenge vært et omstridt og viktig samfunnsområde. De lover og reguleringer som styrer barnevernets arbeid, er avgjørende for å sikre barns rettigheter og velferd, samtidig som de beskytter familier mot unødvendige inngrep. Barnevernloven av 1992 har vært grunnsteinen i norsk barnevern i flere tiår, men samfunnets utvikling, internasjonale forpliktelser og erfaringsbasert kunnskap har skapt behov for en oppdatering. Den nye barnevernloven som trådte i kraft 1. januar 2023, representerer en betydelig revisjon med mål om å styrke barns rettigheter og tilpasse seg nye samfunnsforhold.
I dette skrivet vil vi gå gjennom de viktigste forskjellene mellom den gamle og den nye barnevernloven. Vi vil fokusere på hvordan endringene påvirker barn, familier, og barnevernsmyndigheter, samt hvordan lovendringene reflekterer Norges forpliktelser til internasjonale konvensjoner som FNs barnekonvensjon.
En av de mest markante endringene i den nye barnevernloven er styrkingen av barns rettigheter. Mens barnevernloven av 1992 også var opptatt av barns beste, er det i den nye loven lagt enda større vekt på barnets rett til medbestemmelse og deltakelse i saker som angår dem.
I den nye loven er det presisert at barn har en rett til å bli hørt og til å medvirke i alle saker som gjelder dem, uavhengig av alder. Dette er en utvidelse fra 1992-loven, der barns rett til å bli hørt i større grad var knyttet til deres alder og modenhet. Den nye loven slår fast at barn skal få informasjon og gis mulighet til å uttrykke seg på en måte som er tilpasset deres alder og modenhet. Dette innebærer at barn i større grad skal tas med på råd i beslutninger som angår deres liv, og deres meninger skal tillegges betydelig vekt.
Mens prinsippet om barnets beste også var sentralt i 1992-loven, har den nye loven gjort dette prinsippet enda mer fremtredende. Barnets beste skal være et overordnet hensyn i alle vurderinger og avgjørelser. Dette betyr at barns interesser skal prioriteres høyere når de står i konflikt med andre hensyn.
Den nye barnevernloven søker også å balansere styrkingen av barns rettigheter med en tydeligere definisjon av foreldres rettigheter og plikter.
I den nye loven er det lagt større vekt på at foreldre skal få tilstrekkelig informasjon og veiledning i barnevernssaker. Dette inkluderer informasjon om deres rettigheter, prosessens gang, og hvilke konsekvenser ulike beslutninger kan ha. Dette er en videreføring av prinsipper fra 1992-loven, men med en tydeligere plikt for barnevernstjenesten til å sikre at informasjonen er forståelig og tilstrekkelig.
Mens 1992-loven la til grunn at samarbeid mellom foreldre og barnevernet var ønskelig, har den nye loven konkretisert dette kravet ytterligere. Foreldre skal nå i større grad involveres i beslutningsprosesser, og det stilles strengere krav til barnevernet om å søke samarbeid med foreldrene før de går til mer inngripende tiltak.
En annen viktig endring i den nye barnevernloven er et større fokus på tidlig innsats og forebygging. Dette gjenspeiler en dreining mot å fange opp problemer på et tidligere stadium og unngå mer alvorlige inngrep senere.
I den nye loven er det lagt opp til et tettere samarbeid mellom barnevernet og andre tjenester som helsevesenet, skole og politiet. Dette skal bidra til å oppdage og håndtere problemer tidlig, før de utvikler seg til alvorlige barnevernssaker. Tidlig innsats var også en del av 1992-loven, men den nye loven gir dette en mer fremtredende plass, med klarere retningslinjer for samarbeid og ansvarsfordeling.
Den nye loven legger større vekt på forebyggende tiltak. Dette inkluderer tilbud om støtte og hjelp til familier i en vanskelig situasjon, før det blir nødvendig med mer alvorlige tiltak som omsorgsovertakelse. Dette er en videreføring av 1992-loven, men med en sterkere forpliktelse for barnevernet til å tilby slik hjelp.
En annen vesentlig forskjell mellom lovene er den strukturelle og språklige utformingen. Den nye barnevernloven er ment å være mer brukervennlig, med et klarere og enklere språk som skal være lettere å forstå for både barnevernstjenesten, familier og barn.
Den nye loven har en forenklet og mer tilgjengelig språkbruk sammenlignet med 1992-loven. Dette er gjort for å sikre at lovens innhold er mer forståelig for alle involverte parter, inkludert de som ikke har juridisk bakgrunn. Loven er også omstrukturert for å være mer logisk og oversiktlig, noe som skal gjøre det lettere å finne frem til relevante bestemmelser.
Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner, særlig FNs barnekonvensjon, som har hatt stor innflytelse på utformingen av den nye barnevernloven.
Den nye barnevernloven er i større grad harmonisert med FNs barnekonvensjon. Dette innebærer blant annet en sterkere forankring av barns rettigheter og prinsippet om barnets beste. I tillegg er det lagt større vekt på å sikre at barn som er under barnevernets omsorg, får den beskyttelsen og de rettighetene de har krav på under internasjonal lov.
Loven reflekterer også Norges forpliktelser under Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), spesielt når det gjelder beskyttelse av privat- og familieliv. Den nye loven legger derfor større vekt på å sikre at inngrep i familielivet er proporsjonale og nødvendige, og at alle beslutninger er grundig begrunnet.
Et viktig element i den nye barnevernloven er skjerpede krav til dokumentasjon og kvalitetssikring i barnevernstjenestens arbeid.
Den nye loven stiller strengere krav til hvordan barnevernstjenesten dokumenterer sine vurderinger og beslutninger. Dette inkluderer mer detaljerte krav til skriftlige begrunnelser for vedtak, spesielt når det gjelder alvorlige tiltak som omsorgsovertakelse. Dette er en skjerping av kravene som fantes i 1992-loven, og er ment å sikre at alle tiltak er godt begrunnet og basert på tilstrekkelig og relevant informasjon.
Det er også innført strengere krav til kvalitetssikring av de tiltak som iverksettes. Dette betyr blant annet at tiltak skal evalueres regelmessig for å sikre at de oppnår ønsket effekt, og at det er nødvendig og hensiktsmessig å fortsette dem. Dette representerer en videreføring og styrking av prinsippene i 1992-loven, der kvalitetssikring i praksis kunne være mer variabel.
En av hovedmålsettingene med den nye loven er å styrke rettssikkerheten for alle parter som er involvert i barnevernssaker.
Den nye loven utvider retten til advokatbistand i barnevernssaker. Dette gjelder både for barn og foreldre, og skal sikre at de får nødvendig juridisk bistand gjennom hele prosessen. I tillegg er det i den nye loven lagt opp til enklere og tydeligere klageprosesser, som skal sikre at avgjørelser kan overprøves på en rettferdig måte. Dette er en klar styrking sammenlignet med 1992-loven, der rettighetene i slike situasjoner ikke alltid var like tydelige.
Den nye loven gir også domstolene en sterkere rolle i barnevernssaker, spesielt når det gjelder beslutninger om omsorgsovertakelse og andre alvorlige inngrep. Dette er ment å sikre en grundigere vurdering av slike saker, der alle parter får mulighet til å bli hørt.
Til slutt har den nye barnevernloven også innført skjerpede krav til oppfølging av barn som er under barnevernets omsorg.
Den nye loven krever tettere oppfølging av barn som plasseres i fosterhjem eller på institusjon. Dette inkluderer regelmessige vurderinger av barnets situasjon og behov, og at barnevernet i større grad skal sørge for at barnets rettigheter ivaretas i fosterhjemmet. Dette er en styrking av prinsippene i 1992-loven, der oppfølgingen kunne variere mer.
Loven har også nye bestemmelser som skal sikre at barn under barnevernets omsorg får en bedre overgang til voksenlivet. Dette inkluderer tiltak som skal hjelpe ungdommer med utdanning, arbeid og bolig, og som skal sikre at de ikke faller mellom stolene når de når myndighetsalderen.
Den nye barnevernloven som trådte i kraft i 2023, representerer en betydelig oppdatering av regelverket som har styrt norsk barnevern siden 1992. Mens mange av grunnprinsippene fra den gamle loven er videreført, er det innført viktige endringer som styrker barns rettigheter, forbedrer kvaliteten på barnevernets arbeid, og sikrer bedre samarbeid mellom barnevernet og andre samfunnsaktører.
Endringene reflekterer et ønske om å modernisere loven, gjøre den mer i tråd med internasjonale forpliktelser, og sikre at barnevernet kan tilby bedre og mer helhetlige tjenester til barn og familier i Norge. Samtidig er det lagt vekt på å ivareta foreldrenes rettigheter og sikre at barnevernets inngrep alltid er godt begrunnet og nødvendig.
Den nye loven gir et sterkere rettslig rammeverk for å ivareta barns beste og styrker dermed barnevernets evne til å beskytte og støtte barn i Norge på en mer rettferdig og effektiv måte
Fra og med 18. januar 2022 har jeg flyttet mitt hovedkontor til Halden, en by kjent for sin rike historie, vakre omgivelser og sentrale beliggenhet i Østfold. Min nye adresse er:
Jeg er fortsatt en del av Advokatfellesskapet Tetzschner & Co, og jeg opprettholder også et møte kontor i Oslo på adressen Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo.
Halden er en sjarmerende by i Viken fylke, strategisk plassert nær svenskegrensen og med kort avstand til både Oslo og andre byer i Østfold. Byen er kjent for sitt ikoniske Fredriksten festning, som er en viktig del av norsk historie, samt sitt levende kulturliv og vakre natur. Halden er også et knutepunkt for både næringsliv og privatpersoner, noe som gjør det til et ideelt sted for å tilby juridiske tjenester.
Ved å flytte hovedkontoret til Halden ønsker jeg å være mer tilgjengelig for klienter i Halden, Sarpsborg, Fredrikstad, og andre nærliggende områder i Viken fylke. Samtidig fortsetter jeg å bistå klienter i Oslo og resten av landet.
Flyttingen til Halden gjør det enklere for meg å tilby juridisk bistand til både privatpersoner og bedrifter i regionen. Jeg har lang erfaring innen barnevern, foreldretvister, og strafferett, og jeg er tilgjengelig for møter både i Halden og Oslo. For klienter som ikke kan møte fysisk, tilbyr jeg også digitale møter via telefon eller videokonferanse.
Halden er en by med rundt 30 000 innbyggere og er kjent for sin unike kombinasjon av historie, kultur og nærhet til naturen. Byen ligger ved munningen av Iddefjorden og har en rik industrihistorie, samtidig som den har utviklet seg til å bli et moderne knutepunkt for handel og tjenester.
Noen av Haldens mest kjente attraksjoner inkluderer:
Med hovedkontor i Halden er jeg godt posisjonert til å bistå klienter i en by som kombinerer det beste av historie og moderne utvikling.
Selv om hovedkontoret nå er i Halden, fortsetter jeg å tilby juridisk bistand i Oslo og resten av landet. Jeg er tilgjengelig for møter på begge kontorene, og jeg kan også reise til klienter ved behov. Mine spesialområder inkluderer:
Trenger du juridisk bistand? Jeg er tilgjengelig for møter både i Halden og Oslo. Ta kontakt for en uforpliktende samtale:
E-post: atsm@atsm.no
Hovedkontor Halden: Tollbugata 5, 1767 Halden
Kontor Oslo: Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo
Telefon: +47 928 94 114
Barnevernets oppgave er å sikre trygge oppvekstsvilkår for barn og unge slik at de får den nødvendige støtte og beskyttelse under deres oppvekst.
Med barn og unge tenker man i hovedsak på de som ennå ikke har fylt 18 år. Etter dette er man jo myndig.
Barnevernloven § 1-3 gir adgang til å opprettholde igangsatte tiltak, eller erstatte disse med nye tiltak når ungdommen fyller 18 år, såkalt ettervern. Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernet
Før gjaldt loven frem til man var 23 år gammel, men fra den 1. januar 2021 ble aldergrensen utvidet til 25 år.
I forbindelsen med den nye lovendringen ble det blant annet pekt på at forskning viser at unge voksne med barnevernserfaring ofte trenger hjelp over lengre tid for å mestre overgangen til voksenlivet. Samtidig viser forskning at de som mottar videre oppfølging fra barnevernet etter fylte 18 år, klarer seg bedre senere i livet enn ungdom som ikke mottar dette. En utvidelse av aldersgrensen vil bidra til å gi unge i barnevernet et tilbud som er mer på linje.
Vilkår for å få ettervern er skjønnsmessige og skal avgjøres på grunnlag av hva som er barnets beste. Eventuelle avslag skal fattes som enkeltvedtak noe som betyr at man har klageadgang på et eventuelt avslag. Klagen skal behandles av Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen).
Barnets rett til å medvirke i egen sak er en grunnleggende rettighet og fremgår av Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12, forvaltningsloven § 17, barnevernloven §§ 4-1 og 6-3 og i flere andre spesiallover.
I forarbeidene til Grunnloven § 104 er det fremhevet at formuleringen gir barnet en rett og myndighetene en plikt til å lytte, og at dette for offentlige myndigheter innebærer «at det ikke kan treffes vedtak eller beslutninger i saker som gjelder barn, uten at barnet er blitt hørt», jf. dok.nr.16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven punkt 35.5.3.
Ved innarbeidingen av barnekonvensjonen i norsk lov ble barnevernloven § 6-3 endret, blant annet for å synliggjøre barnekonvensjonens artikkel 12 på en bedre måte. I forarbeidene til endringsloven fremgår det i merknadene til bestemmelsen at «[b]estemmelsen innebærer at et barn som er fylt 7 år, skal ha en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører barnet», jf. Ot.prp.nr.45 (2002-2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov).
Når man har fylt 18 år har man en ubetinget rett til å bli hørt i en barnevernssak og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom for eksempel en flytting etter barnevernloven § 4-17 foretas uten at man er hørt og lagt vekt på i avgjørelsen.
Det er barnevernet som treffer vedtak etter loven om forskjellige tiltak. Statlig regional myndighet har på forespørsel fra kommunen plikt til å bistå kommunen i forbindelse med plassering utenfor hjemmet. Statlig regional myndighet har ansvaret for at alle barn i regionen som har behov for en plass i en barneverninstitusjon får et forsvarlig institusjonstilbud i tråd med det enkelte barns behov.
Den kommunale barneverntjenesten avgjør om et barn har behov for en institusjonsplass eller om behovene kan avhjelpes ved andre tiltak. Statlig regional myndighet kan derfor ikke avvise å gi kommunen tilbud om institusjonsplass, men kan ta initiativet til drøftelser med kommunen om bruk av alternative tiltak. Kommunen har etter dette det avgjørende ordet i forhold til om barnet har behov for plassering i institusjon, mens den statlige barnevernmyndigheten har det avgjørende ordet i forhold til hvilket institusjonstilbud den kan tilby. Avgjørende for valg av institusjon skal være hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Det skal tas utgangspunkt i det enkelte barns individuelle behov.
Finansieringen av barnevernstiltakene er av interesse fordi tiltakene kan være svært dyre og jeg opplever nok at økonomiske hensyn får mye å si for hvilke tiltak som tilbys selv om dette ikke skal være styrende. Det kan derfor være greit å være klar over at en kommune innad operere med forskjellige budsjetter når det barn som mottar tjenester etter barnevernloven og barn som mottar tjenester på bakgrunn av en diagnose. Begge grupper kan for eksempel motta avlastning eller støttekontakt og ofte blir det diskusjoner innad i kommuner om hvilken tjenestegren som skal ha betalingsansvaret.
Slik er det også mellom stat og kommune.
Kommunen betaler en fastsatt egenandel til Bufetat ved bruk av plasser i barnevernsinstitusjoner og spesialiserte fosterhjem frem til ungdommen fyller 20 år. Etter fylte 20 år må kommunen betale for alt selv. Dette ble problematisert i forbindelse med lovforslaget om utvidelse av ettervernet fra 23 år til 25 år. Mange mente at det ville sikre barnevernsbarna bedre oppfølging om statens betalingsansvar fulgte frem til fylte 25 år. Dessverre avslo departementet dette. Jeg mener dette er uheldig fordi kommuneøkonomien er under hardt press mange steder og jeg er redd derfor mange barneverntjenester vil velge tiltak på bakgrunn av økonomi og ikke nødvendigvis faglige vurderinger.
Staten har et økonomisk ansvar både for tiltak som videreføres, og for nye tiltak som iverksettes etter fylte 18 år og frem til fylte 20 år.
Stortinget har besluttet at ansvaret for rusmisbrukere skal overføres fra justissektoren til helsesektoren. I Rusreformutvalgets mandat heter det blant annet: Bakgrunnen for rusreformen er en erkjennelse av at rusproblematikk i all hovedsak er en helseutfordring. Straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging.Rusreformen innebærer med dette et betydelig skifte i norsk ruspolitikk. Et skifte i tenkningen og holdningen til hva et rusproblem er – og ikke minst – hvordan vi som samfunn skal møte dette problemet.
Mens diskusjonen om veien videre foregår mellom de ulike politiske aktørene og forskjellige grupperinger kan det være verdt å bli mint om hva professor Johs. Andenæs mente om problemstillingen knyttet til narkotika og straff.
https://www.nrk.no/video/kritisk-til-narkodommer_50025
NRK Brennpunkt hadde gjennom våren 2014 i flere programmer satt fokus på barnevernet i Norge.
Den 22.04.14 var fokuset rettet på bruken av sakkyndige i barnevernssaker http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000814/22-04-2014
Særlig var fokuset rettet på de ulike rollene en del sakkyndige har hvor de i det ene øyeblikket kan være engasjert av en barneverntjeneste for å utrede omsorgsevnen til noen foreldre, for i det neste øyeblikk å være enten nemnds medlem eller meddommer i saker hvor de møter den samme barneverntjenesten som part. Partene er da prisgitt at den sakkyndige selv opplyser om eventuell inhabilitet eller uheldige bånd i den konkrete sak og det foreligger små muligheter for partene eller domstoler/fylkesnemnder og undersøke dette nærmere. At dette er uheldig i forhold til å skape tillitt er etter mitt skjønn ganske selvsagt.
Psykologspesialist Haldor Øvreeide ble intervjuet i programmet og uttalte blant annet at avgjørelser om omsorgsovertagelser for små barn, kanskje er de viktigste avgjørelsene som tas i rettsvesenet. Derfor er det viktig at prosessen er åpen og etterprøvbar for barnet i etterkant og for de involverte parter i prosessen. Han hadde selv vært del av et utvalg som hadde foreslått at de sakkyndige skulle innlevere en egenerklæring om hvilke oppdrag de hadde hatt de siste årene. Dette er nå innført. Problemet er at det er ganske få psykologer som påtar seg slike oppdrag.
Øvreeide tok imidlertid også opp en annen side, nemlig behovet for bruken av flere sakkyndige i saker som omhandler små barn.
Han sa at: ” disse oppgavene som innebærer omsorgsovertagelse av barn under skolealder er en for stor oppgave til å legge til enkeltsakkyndige. Der bør være en gruppe- eller institusjonsutredning som basis. At det ikke er enkeltstående psykologer eller psykiatere som foretar det. Det må det skje på betryggende måte og jeg har ikke tillitt til at det gjør det i dag.”
Jeg legger til grunn at han mener disse sakene altså er såpass kompliserte at flere sakkyndige bør delta i prosessen.
Tvisteloven regulerer oppnevningen av sakkyndige. Det heter i tvl. § 25-3 nr. 1:
Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke fører til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre forhold tilsier det. Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.
Retten kan altså oppnevne flere sakkyndige dersom saken er av stor betydning og karakteren av spørsmålene som skal utredes er kompliserte. At barnevernssaker generelt oppfyller disse unntaksvilkårene mener jeg må være ganske åpenbart.
Jeg opplever imidlertid i liten grad at domstolene er interessert i å oppnevne sakkyndige og i hvert fall ikke flere. I fylkesnemndene er situasjonen etter min erfaring enda mer avholdende og det pekes i stor grad på at barneverntjenesten har ansvaret for å opplyse saken tilstrekkelig og at både retten og nemnda er satt sammen av en sakkyndig meddommer. Min bekymring er at det i for stor grad er økonomi som styrer dette og ikke behovet for en god faglig vurdering av sakens tvistepunkter slik Øvreeide påpeker.
Jeg har tidligere tatt opp problematikk rettet mot dommerens rolle i narkotikaprogram med domstolskontroll. Jeg mener det er problematisk at samme dommer som følger opp den domfelte i programmet også kan avsi dommer i brudd- saker. Høyesterett er imidlertid ikke enig i at dommeren vil være inhabil på generelt grunnlag og det må foretas en individuell avveiing i hver enkelt sak. Dette er klart etter at Høyesterett tok stilling til spørsmålet i HR-2020-1333-A. Dommen ble imidlertid avsagt under dissens (3-2) og mindretallet mente at den klare hovedregelen må bli at ND-dommeren er inhabil til å treffe avgjørelse om fullbyrdelse etter straffeloven § 39 andre ledd. Uansett sendes det et signal om at man for fremtiden må foreta en grundig vurdering av hvorvidt en dommer er habil til å vurdere en omgjøringssak.
Saken er også kommentert på rett24.
Straffesaker – Hva du bør vite om prosessen og dine rettigheter
Vårt samfunn er regulert av mange lover og regler, og brudd på disse kan føre til straffeansvar. Straffesaker starter med etterforskning av politiet, og det er påtalemyndigheten som avgjør om det skal tas ut tiltale. For mange kan det være en overveldende prosess, og det er viktig å kjenne til sine rettigheter og hvordan systemet fungerer.
Straffesaker reguleres hovedsakelig av:
Politiet er forpliktet til å følge objektivitetsprinsippet, som innebærer at de skal etterforske både forhold som taler for og imot en mistenkt. Dessverre opplever mange at dette prinsippet ikke alltid følges. Derfor kan det være lurt å kontakte en advokat så snart du kommer i politiets søkelys. En advokat har rett til fullt innsyn i saksdokumentene og kan begjære ytterligere etterforskningsskritt dersom etterforskningen virker ensidig.
Den som har vært utsatt for en kriminell handling omtales som fornærmede. Fornærmede har flere rettigheter, inkludert muligheten til å få en bistandsadvokat dekket av det offentlige.
Dersom en sak henlegges, er den i utgangspunktet avsluttet. Men dersom saken henlegges på grunn av «bevisets stilling», betyr det at det fortsatt foreligger mistanke, men at bevisene ikke er sterke nok. Nye bevis kan føre til at saken gjenåpnes.
I Norge kan en straffesak henlegges av politiet eller påtalemyndigheten dersom det ikke er grunnlag for videre etterforskning eller tiltale. Henleggelse betyr at saken avsluttes uten at det tas ut tiltale eller gjennomføres rettssak. Det finnes flere former for henleggelse, og disse er basert på ulike juridiske og faktiske vurderinger. Her er en oversikt over de vanligste formene for henleggelse:
Du har alltid rett til å la deg bistå av en advokat under etterforskningen. Hovedregelen er at det offentlige dekker advokatbistand først når det tas ut tiltale. I spesielle tilfeller kan du få gratis advokatbistand allerede under etterforskningen.
Unntak gjelder for enkelte saker, som for eksempel promillesaker etter veitrafikkloven. Her må du som hovedregel betale for advokatbistand selv, med mindre spesielle forhold tilsier noe annet.
Et viktig prinsipp i straffesaker er forbudet mot selv- inkriminering. Dette betyr at du ikke har plikt til å forklare deg eller bidra til egen domfellelse, verken for politiet eller i retten.
Dersom du velger å forklare deg for politiet, er det avgjørende at du nøye leser gjennom avhøret før du signerer. Feil eller unøyaktigheter kan svekke din troverdighet dersom saken havner i retten. Sørg for at alt som står i avhøret er korrekt før du underskriver.
Når påtalemyndigheten tar ut tiltale, blir saken berammet for hovedforhandling i tingretten. Under forberedelsen får den tiltalte mulighet til å gjennomgå sakens dokumenter sammen med sin advokat. Det er viktig å vurdere om politiet bør innhente ytterligere bevis, som nye vitner eller dokumentasjon.
En straffesak kan ende med:
Å bli involvert i en straffesak kan være en krevende og stressende opplevelse. Advokat Tom Schjelderup Mathiesen har lang erfaring med straffesaker og kan bistå deg gjennom hele prosessen – fra etterforskning til hovedforhandling. Vi sørger for at dine rettigheter blir ivaretatt og at du får en rettferdig behandling.
Kontor Oslo: Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo
Telefon: +47 928 94 114
E-post: atsm@atsm.no
Kontor Halden: Tollbugata 5, 1767 Halden
Familierett – Juridisk bistand for familielivet
Familieretten omhandler de rettsreglene som regulerer familielivet, inkludert forholdet mellom ektefeller, samboere og foreldre til barn. Familierett er et bredt juridisk område som berører både økonomiske og personlige spørsmål, og behovet for juridisk assistanse kan oppstå i mange ulike situasjoner.
Familierett dekker flere juridiske områder, inkludert:
Behovet for juridisk bistand innen familierett oppstår ofte i forbindelse med:
I saker som gjelder skilsmisse, samlivsbrudd og foreldretvister, kan du ha rett til gratis advokat gjennom ordningen med fri rettshjelp, dersom du oppfyller de økonomiske vilkårene. Dette gjelder spesielt i saker som berører barn, da disse anses som svært viktige for den enkelte.
Det er viktig å merke seg at opprettelse av juridiske dokumenter som samboeravtaler, testamenter og ektepakter ikke faller inn under ordningen med fri rettshjelp.
Moderne familiekonstellasjoner, som inkluderer felles barn og særkullsbarn, kan skape juridiske utfordringer. Eksempler på spørsmål som ofte oppstår:
For å unngå konflikter og sikre en trygg fremtid, kan det være lurt å få juridisk veiledning på et tidlig stadium. Opprettelse av juridiske avtaler som testament, ektepakt eller samboeravtale kan bidra til å avklare rettigheter og plikter.
Ektefeller er regulert av ekteskapsloven, som gir klare regler for deling av eiendeler ved skilsmisse eller dødsfall. Samboere har færre juridiske rettigheter, og det anbefales ofte å opprette en samboeravtale for å sikre økonomiske forhold.
Foreldretvister oppstår når foreldre er uenige om spørsmål som fast bosted, samvær og foreldreansvar for barna. Disse sakene reguleres av barneloven, og det er mulig å få gratis advokat gjennom fri rettshjelp dersom økonomiske vilkår oppfylles.
Opprettelse av et testament kan sikre at eiendeler fordeles i henhold til dine ønsker. Dette er spesielt viktig i familier med særkullsbarn, da arveloven har spesifikke regler for slike situasjoner.
Som bistandsadvokat er min rolle å ivareta rettighetene til fornærmede og etterlatte i straffesaker. Jeg bistår deg gjennom hele prosessen, fra etterforskning til rettsforhandlinger, og sørger for at dine interesser blir ivaretatt på best mulig måte.
En bistandsadvokat er en advokat som er oppnevnt for å hjelpe personer som har vært utsatt for en straffbar handling (fornærmede) eller etterlatte som har mistet en nærstående som følge av en kriminell handling. Rollen innebærer juridisk støtte, rådgivning og praktisk hjelp i forbindelse med straffesaken.
Du kan ha krav på bistandsadvokat betalt av det offentlige dersom du har vært utsatt for:
Etterlatte har også krav på bistandsadvokat i saker der en person under 18 år har mistet livet som følge av en straffbar handling. I andre tilfeller kan retten oppnevne bistandsadvokat dersom særlige forhold tilsier at det er behov for juridisk bistand.
Som bistandsadvokat er min oppgave å:
Dersom du har krav på erstatning som følge av en straffbar handling, kan jeg som bistandsadvokat hjelpe deg med å fremme dette kravet. Staten har påtatt seg ansvaret for å dekke erstatning inntil visse grenser dersom gjerningspersonen ikke har mulighet til å betale. Jeg sørger for at kravene blir korrekt fremmet og behandlet.
Under rettssaken har fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat flere rettigheter:
Jeg veileder deg gjennom hele prosessen og sørger for at du føler deg trygg og godt representert.
Politiet skal informere deg om muligheten for å få oppnevnt bistandsadvokat ved første kontakt. Retten oppnevner bistandsadvokaten, og du har rett til å velge en bestemt advokat dersom du ønsker det. Dersom du ikke har et spesifikt ønske, vil retten oppnevne en av de faste bistandsadvokatene.
Dersom du har vært utsatt for en kriminell handling eller har mistet en nærstående, kan jeg hjelpe deg med juridisk bistand som bistandsadvokat. Ta kontakt for en uforpliktende samtale:
E-post: atsm@atsm.no
Hovedkontor Halden: Tollbugata 5, 1767 Halden
Kontor Oslo: Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo
Telefon: +47 928 94 114
Foreldretvister, tidligere kjent som barnefordelingssaker, oppstår ofte i forbindelse med samlivsbrudd mellom foreldre. Når et ekteskap eller samboerforhold tar slutt, må foreldrene ta stilling til viktige spørsmål som hvor barna skal bo, og hvordan samværet skal fordeles. Disse spørsmålene kan være svært krevende og ofte preget av sterke følelser for alle involverte.
Foreldretvister er en samlebetegnelse for saker som behandles etter barneloven. Tidligere ble slike saker omtalt som barnefordelingssaker, men i 2013 ble begrepet endret til foreldretvister. Endringen ble gjort for å understreke at det er foreldrenes uenighet som er tvistetemaet, ikke barna som «fordeles».
Det rettslige grunnlaget for foreldretvister finner vi i:
Foreldre har full avtalefrihet når det gjelder spørsmål om fast bosted, samvær og foreldreansvar. De fleste foreldre klarer å komme til enighet på egen hånd eller gjennom mekling ved det lokale familievernkontoret. I noen tilfeller er det imidlertid nødvendig med rettens medvirkning for å finne en løsning.
Før en foreldretvist kan bringes inn for retten, må foreldrene gjennomføre mekling ved familievernkontoret. En gyldig meklingsattest er en prosessforutsetning for å kunne gå til domstolene. Attesten må ikke være eldre enn seks måneder.
Meklingen skal foregå ved familievernkontoret i kommunen der barnet bor. Det finnes enkelte unntak fra kravet om mekling, som er regulert i forskrift til barneloven.
Når mekling ikke fører frem, kan en av foreldrene ta ut stevning for å starte en rettslig prosess. Saken behandles i tingretten i den rettskretsen der barnet bor.
Etter stevning og tilsvar kan partene sende inn ytterligere dokumenter, kalt prosesskriv, for å utdype sine argumenter.
En foreldretvist kan avsluttes på flere måter:
Foreldretvister behandles ofte etter en konflikt- og forsoningsmodell, som har som mål å finne en minnelig løsning mellom partene. Modellen skiller seg fra tradisjonelle sivile saker ved at:
Dersom partene ikke blir enige om en midlertidig løsning, kan retten treffe en midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60. Dette kan gjelde:
Midlertidige avgjørelser kan gjelde for en tidsperiode eller frem til saken er endelig avgjort.
I lagmannsretten er det mindre fokus på konflikt- og forsoningsmodellen, og ankeforhandlingene er ofte mer formelle.
Foreldretvister omhandler vanligvis tre hovedspørsmål:
I alle foreldretvister er barnets beste det avgjørende hensynet, jf. barneloven § 48 og Grunnloven § 104. Retten vurderer en rekke momenter for å avgjøre hva som er til barnets beste, inkludert:
Retten må vurdere risiko for barnets helse og sikkerhet, inkludert:
Foreldretvister kan være komplekse og følelsesladede. Advokat Tom Schjelderup Mathiesen har lang erfaring med saker etter barneloven og kan bistå deg gjennom hele prosessen – fra mekling til domstolsbehandling. Ta kontakt i dag for en uforpliktende samtale.
Oppsigelse i arbeidsforhold
Vi får mange henvendelser vedrørende oppsigelser i arbeidsforhold. En oppsigelse har alvorlige konsekvenser for den det berører og derfor har lovgiver bestemt at det skal være strenge regler rundt adgangen til å si opp arbeidstagere. Reglene er å finne i arbeidsmiljøloven.
For at en oppsigelse skal være gyldig må den være saklig. Saklig er en oppsigelse bare dersom den er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.
Videre er det strenge formkrav til oppsigelsen. Oppsigelsen skal være skriftlig. Den skal enten leveres personlig eller sendes rekommandert Innholdet i oppsigelsen er også svært viktig. Den skal inneholde informasjon om rett til å kreve forhandling og reise søksmål, rett til å fortsette i stillingen. Videre må oppsigelsen inneholde opplysninger i forhold til de frister som gjelder for å kreve forhandlinger, reise søksmål og for å fremsette krav om å fortsette i stillingen. Dessuten skal det angis hvem som er rette saksøkt dersom arbeidstager vil bringe saken inn for retten.
En del arbeidsgivere overholder ikke disse kravene til oppsigelse og den klare hovedregel er at oppsigelsen da er ugyldig. Dersom en oppsigelse ikke er gyldig fordi den enten ikke oppfyller formkravene eller fordi den ikke er saklig kan arbeidstager ha krav på både erstatning for det økonomiske tapet han eller hun har blitt påført som følge av oppsigelsen og erstatning for ikke- økonomisk tap eller såkalt oppreisning for den påkjenningen den uriktige oppsigelsen har påført arbeidstager.
Arbeidstagere vil kunne få fri rettshjelp i oppsigelsessaker dersom de oppfyller de økonomiske vilkårene for å få fri rettshjelp.
Etter å ha bistått en klient som forsvarer i en sak som gjaldt brudd på vilkår i ND- programmet mente jeg det var nødvendig at det ble satt fokus på særlig to problemstillinger som gjaldt spørsmål knyttet til dommerens habilitet dersom samme dommer som fulgte opp den domfelte i programmet også skulle avsi dom i en sak hvor det forelå brudd på vilkårene og det ble spørsmål om å sone den subsidiære fengselsstraffen. Videre mente jeg det også kunne bli snakk om dobbel straffeforfølgelse dersom den domfelte hadde gjennomført hele programmet før brudd- saken kom opp. Jeg skrev derfor et innlegg på Rett 24 om saken.
Kriminalomsorgen, som var aktor i den aktuelle saken, var ikke enig i mine refleksjoner og svarte på innlegget.
I etterkant har det for første gang siden 2013 blitt sluppet inn en direkte anke fra tingrett til høyesterett når det gjelder habilitetsspørsmålet. Det blir interessant å se hvordan høyesterett vurderer habiliteten i ND- programmet og på bakgrunn av en artikkel i rett 24 skrevet av dommerfullmektig Spange kan det hende at dommerrollen – eller mangel på sådan – bør vurderes på flere områder. Saken skal behandles den 11. og 12. juni 2020.
Spørsmålet om dobbeltstraff er derimot ikke tema i denne saken og jeg mener også dette må avklares nærmere.
I 2015 innførte lovgiver en varslingsplikt i barneloven § 42 a. Varslingsplikten går ut på at den som har den daglige omsorgen for et barn, må varsle den andre forelderen dersom man ønsker å flytte med barnet. En forutsetning er at den andre forelderen har samværsrett med barnet. Dette gjelder både flytting innenlands og utenlands.
Formålet med regelen er at foreldrene sammen kan komme fram til en samværsordning som er tilpasset ny reisevei for barnet mv og som gir mulighet for å be om rettens bistand dersom man er uenige om flyttingen.
Jeg har tidligere skrevet en del om dette her.
Lovgiver har nå skjerpet denne varslingsplikten ytterligere og den nye bestemmelsen lyder som følger:
42a.Varsel og mekling før flytting
Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.
Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.
Loven bestemmer altså at man må varsle den andre forelderen 3 måneder før flyttingen skal skje. Under høringen av lovforslaget var det mye kritikk mot at 6 ukers regelen var for knapp. Det ville være vanskelig å få en domstolsavgjørelse dersom det var nødvendig før tiden hadde løpt ut. Det var således en lite heldig løsning for alle parter.
Det er bostedsforelderen som har plikt til å begjære mekling ved familievernkontoret dersom partene er uenige om flyttingen. Dette betyr at foreldrene kan få bistand til å forsøke å løse konflikten på et lavt nivå. Mekling er en forutsetning for å kunne bringe en sak om daglig omsorg eller samvær inn for domstolen. Jeg har skrevet mer om foreldretvister i rettsapparatet.
Departementet skriver følgende om sitt syn på saken:
Departementet går inn for å forsterke dagens regel og legge bedre til rette for at foreldrene løser spørsmålet om flytting selv. Familievernet skal sikre foreldrene faglig bistand der det er behov for det. Hvis foreldrene ikke blir enige om at barnet skal flytte med bostedsforelderen, foreslås det at partene skal møte til mekling etter reglene i barneloven § 51. Forslaget gjelder både for flytting innenlands og flytting ut av landet.
Bostedsforelderen har en plikt til å varsle den andre forelderen dersom det er aktuelt å flytte med barnet. Departementet finner det mest rimelig at det er bostedsforelderen som må begjære mekling, ettersom det er denne forelderen som ønsker å flytte med barnet. Det anses verken som ressurskrevende eller særlig belastende å skulle begjære mekling, og det anses som formålstjenlig at det er forelderen som ønsker å gjennomføre flyttingen som også tar initiativ til mekling, dersom foreldrene ikke selv greier å enes.
Det er viktig at foreldrene er tydelige i sin kommunikasjon om flyttespørsmålet slik at det ikke oppstå misforståelser. Bostedsforelderen må på en klar og tydelig måte gjøre samværsforelderen kjent med flytteplanene tre måneder før flyttingen skal gjennomføres. Dersom samværsforelderen er uenig i at barnet skal flytte, er det en forutsetning at vedkommende varsler bostedsforelderen, slik at han eller hun kan bestille time til mekling. Loven oppstiller ikke formkrav til flyttevarselet eller til samværsforelderens varsel om uenighet. Foreldre som har et konfliktfylt forhold er likevel tjent med å varsle hverandre på en måte som fjerner eventuell senere tvil om hvorvidt varsel er foretatt i tråd med barneloven. Hvis bostedsforelderen ikke begjærer mekling til tross for at foreldrene er uenige om flyttingen, vil samværsforelderen under enhver omstendighet ha mulighet til å begjære mekling etter denne bestemmelsen.
Etter gjeldende rett må den av foreldrene som eventuelt ønsker å bringe saken inn for retten, begjære mekling. Foreldrene har plikt til å lytte til barnets mening og legge vekt på den i tråd med barnets alder og modenhet. Dersom samværsforelderen ønsker at barnet skal bo hos seg, kan han eller hun etter dagens regler reise sak for retten med påstand om at barnet skal bytte bosted. Denne muligheten tydeliggjøres i forslag til nye regler. Før det kan sendes stevning i en slik sak, har partene plikt til å møte til mekling. Hvis partene har meklet i løpet av de siste seks månedene, er det ikke behov for å møte til mekling på nytt. Begge parter kan da reise sak, uavhengig av hvem som har begjært mekling. En mekling som er gjennomført på grunn av uenighet om flytting, kan dermed benyttes av samværsforelderen for å reise sak etter at flyttingen er gjennomført, eller av en bostedforelder som ønsker å flytte utenlands.
I en sak for retten om hvor barnet skal bo fast, vil brudd på varslingsplikten og/eller meklingsplikten kunne være et moment som vektlegges i disfavør av den som har flyttet.
Jeg tror lovendringen er fornuftig og vil skape bedre forutsigbarhet for barnets rett til kontakt med begge sine foreldre. Siden de fleste barn som ikke bor sammen med begge sine foreldre, oftest bor sammen med sin mor, vil ordningen styrke fedres rettigheter. Det samme gjelder den nye lovendringen rundt foreldreansvar for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født. Det har jeg skrevet noe om her.
Den nye lovendringen har ikke trådt i kraft ennå.
Det er mange foreldre som synes det er utfordrende å vite hvordan man skal forholde seg til samvær under den rådende pandemien.
Mange advokater har etterspurt klarere retningslinjer fra myndighetene og nå har de endelig kommet.
Utgangspunktet er klart; samværsretten skal respekteres og avtaler om samvær / delt bosted skal gjennomføres.
Departementet skriver:
Utgangspunktet er at avtalt eller fastsatt delt bosted og samvær gjennomføres som normalt. Rådene om å unngå innenlandsreiser som ikke er strengt nødvendige endrer ikke på dette. Det betyr at barnet og/eller foreldrene kan reise innenlands for å være sammen. Offentlig transport bør unngås dersom det er mulig.
Nå er det selvsagt slik at noen samvær må utgå dersom det foreligger forhold som tilsier dette. Departementet skriver:
Generelle råd om smitteverntiltak for barn som veksler mellom flere hjem
Selv om utgangspunktet er at avtalt eller fastsatt delt bosted og samvær gjennomføres som normalt, kan tiltak for å hindre smittespredning fastsatt av myndighetene sette begrensninger. Her følger noen generelle råd:
Dette innebærer etter mitt skjønn at det ikke er grunnlag for å nekte samvær dersom det ikke foreligger overnevnte forhold som gjør samvær utilrådelig. Videre er det også verdt å merke seg at lokale ferdselsrestriksjoner ikke skal være til hinder for samvær.
Du kan selv lese retningslinjene på departementets side.
Varslingsplikt ved flytting med barn er skjerpet.
Tidligere har det vært slik at dersom den som har den daglige omsorgen for et barn ønsker å flytte, så måtte den andre forelderen som har samvær med barnet varsles senest 6 uker før flyttingen skulle finne sted. Denne plikten kom inn i loven for at samværsforelderen skulle ha mulighet til å ta nødvendige skritt etter barneloven dersom man mente at flyttingen ikke ville være til barnets beste. Imidlertid er 6 uker en kort frist og myndighetene har derfor endret fristen slik at den nå er utvidet til 3 måneder. Videre er det slik at dersom foreldrene ikke er enige om flyttingen av barnet så må den av foreldrene som vil flytte med barnet begjære mekling hos familievernkontoret.
Dette synes jeg er en fornuftig lovendring som vil skape bedre forutsigbarhet for både barn og foreldre. At man kan ha behov for å flytte i løpet av et barns oppvekst er ikke unaturlig, men dersom barnet kan opprettholde sitt vante miljø ved å flytte til samværsforelderen vil det kunne være til barnets beste. At den som vil flytte også pålegges plikten til å begjære mekling mener jeg også er fornuftig. Det vil da være større muligheter til å kunne finne frem til en omforent løsning som partene kan enes om og dersom partene ikke blir enige så er det da mulig å be domstolene avgjøre saken. Det er nemlig slik at for å bringe en sak inn for retten må man ha en gyldig meklingsattest; dvs en attest som er yngre enn 6 måneder.
Endringen er tatt inn i barneloven § 42 a og lyder som følger:
§ 42 a.Varsel og mekling før flytting
Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.
Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.
22. januar 2015
Det var lenge slik at den av foreldrene som hadde den daglige omsorgen fritt kunne flytte innenlands med barnet uten at samværsforelderen ble varslet.
Når det gjelder flytting utenlands er det slik at foreldrene må bli enige om dette dersom begge foreldrene har del i foreldreansvaret.
Norge er som kjent et langstrakt land om det vil selvfølgelig ha stor betydning for både et barn og samværsforelderen dersom barnet flyttes fra for eksempel Kristiansand til Hammerfest, mens en flytting fra Halden til Strømstad ofte vil være mindre komplisert selv om barnet da skifter land.
Det ble derfor iverksatt en utredning rundt dette spørsmålet og utvalget som hadde som oppgave å komme med en tilråding støttet seg på Dansk rett hvor det er slik at bostedsforelderen fritt kan flytte innenlands, men har en varslingsplikt i forhold til samværsforelderen senest 6 uker før flyttingen skjer.
Bakgrunnen er at foreldrene da skal kunne ta stilling til om flyttingen er det beste for barnet og foreldrene vil ha mulighet til å oppsøke familievernkontoret og eventuelt iverksette rettslige skritt dersom det er nødvendig. Forslaget ble vedtatt av stortinget og kommer frem i barneloven § 42.
Varslingsplikten innebærer ikke at samværsforelderen automatisk kan nedlegge et flytteforbud. Det er mange gode grunner til at foreldre må flytte. Det kan for eksempel være både utdannelse, arbeid, økonomi og nettverk som kan tilsi at flytting vil være til det beste for barnet. Samtidig er det selvsagt ikke bare positive forhold rundt en flytting. Barneretten bygger blant annet på status- quo prinsippet som tilsier at det ofte vil være det beste for et barn å bli boende i det nærmiljø som barnet kjenner og er vant med. Dersom en flytting i tillegg vil redusere mulighetene for kontakt med samværsforelderen kan det være til barnets beste at omsorgen flyttes over til samværsforelderen. Det fordrer igjen at denne forelderen er skikket til å gi barnet adekvat omsorg.
Du kan lese mere om hensynene som gjør seg gjeldene og diskusjonen forut for lovendringen her.
Hittil har det vært slik at foreldre som bor sammen, enten ved at de er gift eller er samboere, når barnet blir født, har felles foreldreansvar for barnet. Foreldreansvaret er en rett og en plikt foreldre har for å ta viktige avgjørelser i barnets liv. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar, skal de ta disse avgjørelsene sammen. Se nærmere om foreldreansvar her.
Når foreldrene ikke bor sammen når barnet blir født har hovedregelen vært at mor har foreldreansvaret alene når barnet blir født. Det fordrer selvfølgelig at barnet bor hos henne, men det vil da også være situasjonen i de klart fleste tilfellene, selv om det selvsagt kan tenkes andre løsninger dersom mor ikke klarer å gi barnet god nok omsorg.
Dersom far skulle få del i foreldreansvaret, måtte han i så fall fremsette krav om dette og eventuelt bringe spørsmålet inn for retten dersom foreldrene ikke ble enige. Som i alle saker som omhandler barn vil det da være hensynet til barnets beste som vil være avgjørende.
I Backer, kommentarutgave til barneloven, annen utgave side 333, fremkommer det om forholdet til foreldreansvaret der foreldrene ikke har bodd sammen:
«Hvis det aldri har vært noe samliv mellom foreldrene, skal det som utgangspunkt mye til for at faren skal vinne frem med sitt krav. Vanligvis har barnet da fått en fast tilknytning til moren, og hatt vesentlig dårligere kontakt med faren. Har han hatt relativt liten kontakt med barnet, vil det først og fremst være når moren er lite skikket at han får medhold. Felles foreldreansvar vil sjelden ha noe for seg mot morens ønske når partene ikke har levd sammen – det vil være å legge opp til nye konflikter.»
Høyesterett sluttet seg til dette i rt. 2010, s 216.
Imidlertid har det altså nå skjedd en lovendring, og i den nye bestemmelsen heter det følgende:
§ 35. Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte
Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine.
For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.
Regelen er altså slik at foreldrene får delt foreldreansvar automatisk så lenge farsskapet er erkjent. Det er nå opp til den av foreldrene som ikke ønsker delt foreldreansvar å foreta handling innen ett år etter at farsskapet var erkjent ved å sende inn melding til folkeregisteret.
Lovendringen kom til etter en bred vurdering og hensynet til å likestille foreldrene har nok veiet tungt.
Departementet skriver følgende i Prop. 161 L (2015/2016)
I høringen har høringsinstansene delt seg i synet på forslaget. Noen høringsinstanser mener at felles foreldreansvar i «normaltilfellene» (hovedregel i loven) vil være til barnets beste, virke konfliktdempende og fremme likestilt foreldreskap. Andre mener endringen vil heve konfliktnivået, føre til at mødre ikke vil oppgi barnets far og at det er behov for mer kunnskap før regelen innføres.
I dag behandles mor og far som aldri har bodd sammen ulikt med andre foreldre i barneloven ved at mor har foreldreansvaret alene. Å innføre en regel om at begge foreldrene automatisk har foreldreansvaret felles også i disse tilfellene, vil innebære at foreldrene i utgangspunktet likebehandles i loven og likestilles i foreldrerollen.
Selv om foreldre som aldri har bodd sammen i dag kan avtale felles foreldreansvar, er det få som i praksis inngår en slik avtale. Ved å endre loven slik at felles foreldreansvar blir utgangspunktet, vil normen endres og flere får felles foreldreansvar.
Departementet legger til grunn at det vanligvis er til det beste for barn at foreldrene har felles foreldreansvar, også der foreldrene aldri har bodd sammen. Der barnet er født utenfor samliv, har far etter dagens regler forsørgelsesplikt, men i utgangspunktet ikke noe juridisk ansvar og rett til å være med på avgjørelser om barnet. Mange fedre kan ha et oppriktig ønske om å ta ansvar for og ta del i beslutninger om barnet selv om barnet er født utenfor samliv. Dette kan også legge grunnlag for kontakt og samvær mellom far og barn, noe barnet som oftest er tjent med. Når begge foreldrene får mulighet til å delta i barnets liv fra fødselen, vil begge foreldrene ha bedre mulighet til å bli viktige personer i barnets liv. At barnet har kontakt med begge foreldrene kan også gi barnet tilgang til et bredere familienettverk, og vil kunne redusere sårbarheten ved at barnet kun har én forelder å forholde seg til. Selv om foreldrene ikke har planlagt barnet sammen, legger departementet til grunn at de fleste fedrene vil kunne bidra til barnets beste gjennom felles foreldreansvar.
Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å fastslå at felles foreldreansvar vil heve konfliktnivået mellom foreldrene i normaltilfellene. God informasjon om hva felles foreldreansvar innebærer og hjelp til bedre foreldresamarbeid fra familieverntjenesten der det er behov for det, vil kunne få en positiv effekt også på konfliktnivået. Lovendringene bør uansett evalueres når de har virket en tid.
Der foreldrene ikke er enige om foreldreansvaret, må uenigheten, på samme måte som uenighet om fast bosted og samvær, fortsatt løses av domstolene.
Loven er i skrivende stund ikke trådt i kraft ennå, men det er nok kun snakk om kort tid.
Det er imidlertid viktig å merke seg at den nye regelen gjelder barn som er født etter at loven trår i kraft. For barn født før lovendringen vil således hovedregelen fortsatt være at mor har foreldreansvaret alene.
Psykolog Sverre Asmervik har tjenestegjort som sakkyndig og meddommer i en rekke saker etter barneloven og barnevernsloven. Han har også skrevet flere bøker hvor den mest kjente er ”Men tankene mine får du aldri!” fra 1982. Fra Store Norske leksikon står det følgende om Asmervik:
Sverre Asmervik, norsk forfatter og psykolog. Har utgitt fagbøkene Ungdom og seksualitet (1972) og Eleven i dine hender (1974); medredaktør i Innføring i spesialpedagogikk (1991). Debuterte skjønnlitterært med romanen Skilt (1976), og har senere utgitt romanene Slagbjørnen (1978), Kamini (1987) og Elskeren (1991), samt ungdomsboken Og så kom vi til Norge (1977), om en pakistansk gutts møte med det norske samfunnet. Han har kanskje gjort seg mest bemerket som dokumentarforfatter, bl.a. med den prisbelønte Bjarne på skjæret (1976) og Men tankene mine får du aldri (1982), en rapport fra prostitusjonsmiljøet i Oslo.
Asmervik har ved flere anledninger uttalt seg kritisk til hvordan en del barneverntjenester arbeider og fikk publisert en artikkel i aftenposten den 28 juli i år med overskriften Hatet mot (det norske) barnevernet.
I denne artikkelen fra Aftenposten tar Asmervik opp flere forhold han synes er en bekymringsverdig utvikling. Han peker på følgende forhold:
Kommunen har ofte gode advokater, men den private ikke har samme erfaring om advokatmarkedet og kvaliteten er derfor mer varierende
At offentlige etater ofte reservasjonsløst støtter opp om barnevernets syn på omsorgsovertagelser.
Barnevernet oppnevner sakkyndige som de vet støtter deres syn og har sterke økonomiske bindinger til oppdragsgiver.
Når en diagnose først er satt på et barn, for eksempel reaktiv tilknytningsforstyrrelse, viser praksis at denne er vanskelig å frigjøre seg fra.
En god del fagfolk i ulike profesjoner synes barnevernloven beskytter foreldrene mer enn barna. I denne sammenheng viser han til en artikkel av professor Lars Smith som avsluttet innlegg i Morgenbladet på følgende måte:
Dersom vi mener at barnevernet skal basere sitt arbeid på grunnregelen om barnets beste, bør det lages en forskrift etter mønster av ovennevnte juridiske prinsipp: det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep. (https://morgenbladet.no/ideer/2015/barnevernets_feil)
Eidsivating lagmannsrett har nylig behandlet en anke fra en kommune (barneverntjeneste) i sak LE-2016-168759.
I tingretten var Asmervik fagkyndig meddommer. Kommunen anket tingrettens avgjørelse inn for lagmannsretten og anførte:
at fagkyndig meddommer, psykolog Sverre Ingvar Asmervik, var inhabil, og har i den forbindelse i hovedsak gjort gjeldende:
Psykolog Asmervik var inhabil til å gjøre tjeneste som meddommer i tingretten, jf. domstolloven § 108. Under hovedforhandlingen opptrådte Asmervik med en så kritisk innstilling til barneverntjenestens vitner at det ble reagert på hans væremåte, både fra vitner og barneverntjenestens representanter. Asmerviks opptreden underveis i saken, sett i sammenheng med hans artikkel inntatt i Aftenposten 28. juli 2016, gir grunnlag for å stille spørsmål ved hans objektivitet. I artikkelen fremstår han med et generelt sett kritisk syn på barneverntjenesten som sådan. Flertallets votum preges dessuten av et ubegrunnet fiendebilde av barneverntjenestens arbeid. Når dette ses i sammenheng, foreligger det særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til Asmerviks ugildhet, jf. domstolloven § 108.
Den private parts advokat tok til motmæle og anførte blant annet at:
Psykolog Asmervik var ikke inhabil til å gjøre tjeneste som meddommer. Asmerviks artikkel i Aftenposten er en erfaren psykologsakkyndigs og sakkyndig dommers refleksjoner over hva han har hørt og sett i retten og i fylkesnemnda i barnevernssaker. Det må være velkomment at dette perspektivet kommer frem i offentligheten. Det er ikke korrekt at Asmervik har et «generelt sett kritisk syn på barneverntjenesten som sådan». Han har kun pekt på noen uheldige mekanismer som kan virke i enkeltsaker, og som kan gå ut over den private parten. Videre har han vært enig med barneverntjenesten i mange saker.
Lagmannsretten tar for seg artikkelen i aftenposten samt tingrettens dom og kommer til følgende:
I den foreliggende sak har psykolog Asmervik ikke på forhånd uttalt seg om den konkrete saken han nå har hatt til behandling. En dommers generelle uttalelser om en part i det offentlige rom vil imidlertid også kunne svekke tilliten til at han i en senere sak vil opptre objektivt og nøytralt som dommer. Psykolog Asmerviks generaliserende uttalelser i artikkelen/debattinnlegget og i domspremissene, om bl.a. barnevernstjenestens motiver, sakkyndige vitners motiver, samt kompetansen hos de fagmiljøer som vil være en viktig premissleverandør, tilsier etter lagmannsrettens syn at det er tvil om han har gått inn i saken på en objektiv og upartisk måte. Det er derigjennom også tvil om saken er behandlet med den grundighet og åpenhet i tingretten som er nødvendig for å sikre en forsvarlig behandling. En slik tvil må ha som konsekvens at psykolog Asmervik skulle ha veket sete som inhabil under tingrettens behandling.
I domspremissene fra tingretten fremkommer følgende:
Flertallet savner selvrefleksjon hos barnevernets ulike representanter. Det som fins, og som man bare med betydelig velvilje kan kalle refleksjon, går entydig i foreldrenes disfavør. En kan ikke finne spor av at etaten har spurt seg, til tross for at dette gjelder det mest inngripende tiltak i barnevernloven: Er dette nødvendigvis riktig? Kan en annen forklaring eller tolkning være vel så gyldig? Flertallet har det inntrykk at etaten er for ukritisk til egen rolle, og at man mener at man har både rett og troverdighet simpelthen i kraft av at man arbeider i barneverntjenesten, og at man følgelig ikke har noen personlig interesse i at saken skal få et spesielt utfall. Da ses det i så fall bort fra den personlige prestisje som kan investeres i det å ha gjort seg opp en faglig mening, og at det kan være et anslag mot ens profesjonelle identitet å innse at man kanskje tok feil.
Det må anses som bevist at barneverntjenesten ved en rekke tilfeller har gitt opplysninger som samsvarer dårlig med realitetene. Når etaten ved de anledninger som kan etterprøves, i stor grad har feilinformert, må det være legitimt å spørre i hvilken grad man kan stole på hva som ikke kan etterprøves. Det vites ikke, men det er naturlig om tilliten svekkes, jf trygghetspersonens oppsiktsvekkende advarsel til retten om å stole mer på barnevernets observasjoner og vurderinger enn på hva man med egne sanser kunne se og høre på videoene.
De temaene Asmervik tar opp i sin artikkel er han på ingen måte alene om.
I NOU 2000 nr. 12 som er den offentlige utredningen som ligger til grunn for dagens barnevernslov sier utvalget blant annet:
Det mest problematiske er trolig den overopphoping av mangeldiagnostiske data som denne utredningsvirksomheten medfører. Ved å bruke så mye energi på å belyse det negative, det som ikke fungerer osv, står en også i fare for å bidra til en negativ utvikling uansett hvilke beslutninger og tiltak som iverksettes. Det problematiske her er at det etterlyses data om det mangelfulle, samtidig som vi vet at en positiv utvikling alltid vi bygge på de positive muligheter som finnes, og som det vil være spor av i enhver situasjon. Det burde derfor etterlyses hva som er verdifullt og ikke kun hva som er problematisk. Som pekt på ovenfor har vi lang tradisjon i å fokusere det som er negativt gjennom vår diagnostiske praksis. Derimot har vi begrensede erfaringer når det gjelder mulighetsfokusering. Dette representerer en viktig utfordring både for barnevernet og for all oppvekstfaglig virksomhet.
I 2015 skrev over 100 fagfolk under på en bekymringsmelding om tilstanden innenfor barnevernet. Her het det blant annet:
Vi vet det finnes mange tilfeller der det er nødvendig at myndighetsorganer griper inn i familier og overtar omsorgen for barn. Mange barnevernstjenester takler denne uhyre krevende oppgaven på beste måte. Samtidig ser vi stadig eksempler på at etaten fremstår som en dysfunksjonell organisasjon som foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser
I en artikkel fra Aftenposten uttalte Ministeren følgende i den sammenheng:
Jeg deler mange av de samme bekymringene som denne gruppen av fagfolk kommer med i meldingen sin, og har satt i gang tiltak på flere av disse områdene, sier barne- og likestillingsminister Solveig Horne.
Jeg mener avgjørelsen burde ankes videre til høyesterett. Det er viktig at vi ikke knebler de som har fagkunnskap på området og som stiller seg kritisk til den utviklingen de ser gjennom sitt yrke slik at de ikke lenger kan utøve sitt yrke. Når vi skal benytte fagkyndige medlemmer i rettspleien er det fordi juristene ikke har de nødvendige faglige kunnskaper innenfor et bestemt fagområde. Gjennom den sakkyndige medvirkningen får retten den faglige kompetansen som er nødvendig for å opplyse saken på best mulig måte.
At Asmervik i den aktuelle saken finner å kritisere barnevernet for forhold som likner på de forhold han tar opp i sin artikkel mener jeg er naturlig da disse må sies å være rimelig allmenngyldige. Som det fremkommer i den offentlige utredningen fra 2000 var man bekymret for utredningens fokus på det negative.
Jeg tror alle som har arbeidet som barnevernsadvokat har opplevd at man opplever barnevernets syn på foreldrene som alt for endimensjonalt Videre må man være åpne for at en viss type atferd hos et barn kan skyldes flere forhold og gi uttrykk for dette dersom man besitter den nødvendige fagkunnskap om dette.
I barnevernssaker er den private part svært svak i forhold til det apparatet det offentlige kan stille med. Det er derfor viktig at retten har faglig kompetanse til å stille faglige kritiske spørsmål ved de bevisene som presenteres i fylkesnemnda/ retten. Når lagmannsretten nå mener Asmervik er inhabil i den aktuelle saken, vil han fort kunne være det i fremtidige saker. Det vil etter mitt skjønn svekke den alminnelige tilliten til fylkesnemndenes / domstolenes behandling av barnevernssaker, en tillit som allerede er under betydelig press.
Begrepsforvirring:
Som advokat i barnefordelingssaker og foreldretvister ser man ofte at det er en del begrepsforvirring ute og går og at det er lett å blande sammen begrepene delt foreldreansvar, foreldreansvar alene, daglig omsorg og foreldrerett.
For å ta det siste først, så er begrepet foreldrerett ikke et dekkende begrep og bør etter mitt skjønn unngås. Det er mer treffende å da benytte begrepet foreldreansvar. Det er da også dette begrepet som benyttes i loven.
Det er tre begreper som er sentrale i barnefordelingssaker og foreldretvister. Det er fast bosted/ daglig omsorg, foreldreansvar og samvær. Samlet dekker dette hvem som har ansvar for barnet i det daglige og når barnet har samvær og hos hvem barnet skal være dersom foreldrene ikke bor sammen. Videre vil det fortelle hvem av foreldrene som har rett og plikt til å være med på å ta større avgjørelser i et barns liv.
Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på begrepet foreldreansvar.
Nærmere om delt foreldreansvar og foreldreansvar alene:
Det kan enten være delt foreldreansvar eller at en har foreldreansvar alene. Foreldreansvaret kan ikke deles på annen måte som for eksempel 40%/
utstedelse av pass
valg av type skole
samtykke til adopsjon
valg av navn
samtykke til ekteskap
innmelding i trossamfunn
flytting utenlands
Partsrettigheter etter forvaltningsloven/barnevernsloven.
Bestemmelsesrett som følge av daglig omsorg:
Andre avgjørelser som er av mer dagligdags karakter kan ofte tas av den forelderen som barnet bor fast hos alene. Dette fremkommer i barneloven § 37:
37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
Dette innebærer for eksempel at den som har den daglige omsorgen for et barn kan flytte innenlands med barnet uten at samværsforelderen må samtykke. Flytter man derimot utenlands må samtykke innhentes. Man kan således flytte fra Halden til Kirkenes uten samtykke, men ikke til fra Halden til Strømstad selv om det første åpenbart vil medføre størst konsekvenser for kontakten mellom barn og samværsforelderen. Imidlertid er det innført en varslingsplikt i slike tilfeller. Jeg har tatt opp dette temaet tidligere og artikkelen finner du her.
Foreldreansvar er todelt:
Foreldreansvaret er todelt på den måten at det for det første pålegger foreldrene en plikt til å ivareta viktige avgjørelser i et barns liv. For det andre gir del i foreldreansvaret også en forelder rett til å ivareta disse hensynene.
Foreldreansvaret er dynamisk:
Foreldre skal altså kunne ta viktige avgjørelser i et barns liv og på barnets vegne. Dette er ganske selvfølgelig og særlig når barn er små er det nødvendig at foreldrene tar en rekke avgjørelser på barnets vegne. Når barnet blir eldre så modnes barnet og med denne biologiske utviklingen følger det naturlig at barnet også må få større og større medbestemmelsesrett over eget liv. Innholdet i foreldreansvaret vil derfor bli noe innskrenket etter hvert som barnet blir eldre.
Dette følger direkte av lovens § 33
33.Barnet sin sjølvråderett
Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.
Nærmere om barns rettigheter ut fra alder:
Barn får altså flere rettigheter etter hvert som de blir eldre slik at foreldreansvaret snevres inn. Dette innebærer også at barn får flere plikter etter hvert som de blir eldre. Eksempler på ulike rettigheter barn har ut i fra alder er:
7 år: Barn skal få uttale seg i saker som handler om deg. F.eks spørsmål om fast bosted eller samvær. Videre skal barn som har fylt 7 år også høres i barnevernssaker som angår dem. Også barn som er yngre kan høres ut i fra alder og modenhet.
12 år: Barnets mening skal tillegges stor vekt i saker som omhandler barnet, som f.eks daglig omsorg og samvær. Barnet kan nekte å skifte etternavn selv om en av foreldrene gjør det. Barn mellom 12 og 16 år kan nekte foreldrene helseopplysninger dersom det foreligger en aktverdig grunn. Barn skal høres i økonomiske spørsmål over egen økonomi.
13 år: Barnet kan ta arbeid som for eksempel barnevakt, avisbud eller jordbærplukker. Arbeidet må være enkelt, og det må ikke gå utover skolegangen eller helsen
14 år: Barnet kan delta på småviltjakt med våpen hvis haner sammen med en over 20 år. Denne personen må ha nødvendig erfaring, og foreldrene må gi tillatelse. • Man kan ha arbeid som er en del av skolegangen sin, eller i praktisk yrkesorientering.
15 år: Man er over den kriminelle lavalder, og hvis man bryter loven kan han eller hun bli straffet med blant annet pengebot, fengsel, samfunnsstraff eller ungdomsstraff. • Barnet kan varetektsfengsles i påvente av rettssak, men bare når det er «tvingende nødvendig». Man har spesielle rettigheter som barn, både når barnet er i kontakt med politiet og i fengsel. •Man kan ta lønnet arbeid som ikke er til skade for skolegangen, sikkerheten, helsen eller utviklingen. •Man har rett til å bestemme over penger man har tjent selv. Foreldrene kan bare sette grenser hvis fylkesmannen er enig. • Man kan velge utdanning selv, og man har rett til en plass i videregående skole etter at man er ferdig med ungdomsskolen. • Barnet har rett til å melde seg inn og ut av foreninger og trossamfunn (f.eks kirken). • Man er part i barnevernssaker. Barnet har da rett til å se papirene som barnevernet har om seg, og man får advokat hvis saken skal opp i fylkesnemnda. I noen saker kan dessuten barnet bli part også når man er under 15 år. Man bestemmer selv om man vil ha fritak fra religionsfag på skolen. • Barnet har rett til å søke lån og stipend til videregående opplæring.
Desto eldre barnet blir, desto sterkere blir altså selvråderetten på bekostningen av foreldreansvaret. Dette er da også en naturlig progresjon slik at man skal stå best mulig rustet når man blir myndig og selv må ta det fulle ansvar for eget liv.
I en fersk avgjørelse i Høyesteretts ankeutvalg (HR-2016-1652-U) slår retten fast at en sakkyndig som hadde hatt kontakt med de private parter forut for en oppnevning fra retten var inhabil til å gjøre tjeneste som rettsoppnevnt sakkyndig.
Hvilken rolle har sakkyndige i barnefordelingssaker?
En rettsoppnevnt sakkyndig skal være rettens rådgiver, ikke partenes representant. Den sakkyndige skal gi retten råd innenfor spesielle fagområder hvor særlig kompetanse er påkrevd. Bruk av sakkyndige er svært vanlig i saker etter barnevernloven, foreldretvister, og i saker hvor medisinsk kompetanse er nødvendig, for eksempel erstatningssaker som omhandler personskade. Innenfor strafferetten benyttes sakkyndige dersom det er tvil om gjerningsmannens tilregnlighet.
Det er retten som skal fastsette den sakkyndige i barnefordelingssaker sitt mandat og som lønner den sakkyndige. Det samme gjelder også for sakkyndige i barnevernssaker. Det er vanlig at partene får komme med både innspill til personvalg og mandatets ordlyd, men det er retten som er suveren i selve beslutningen. Riktignok kan en avgjørelse ankes, men en overordnet domstol kan bare omgjøre en slik avgjørelse dersom den er fremtrer som uforsvarlig eller klart urimelig.
Den aktuelle saken fra Høyesteretts ankeutvalg (HR-2016-1652-U)
I den aktuelle saken var en forespørsel fra den ene advokaten fremmet før retten var forspurt om sakkyndigvalget og deler av arbeidet utført før den offisielle forespørselen var kommet fra retten. Advokaten hadde nok lagt frem sitt syn på saken, men samtidig understreket at oppdraget måtte utføres på objektiv måte.
Høyesterett mener at advokatens opplysninger blant annet var misvisende og at henvendelsen gir klart inntrykk av å være en henvendelse til en som oppfattes å skulle ivareta foreldrenes interesser. Videre presiserer advokaten mandatet ovenfor den sakkyndige, noe høyesterett mener dommeren skulle ha gjort. Sakkyndige i barnefordelingssaker skal få mandatet fra retten slik at begge parter kan komme med innspill.
Høyesterett konkluderer derfor med at sakkyndige i barnefordelingssaken hadde handlet for en part i saken forut for oppnevnelsen av tingretten og at han således ikke skulle ha vært oppnevnt etter domstolloven § 106 nr. 6. Kjennelsen ble avsagt under dissens da en dommer mente at den sakkyndige ikke skulle ha vært oppnevnt etter domstolloven § 108, men det var altså enighet om at den sakkyndige i barnefordelingssaken var inhabil.
Domstolloven § 106 lyder som følger:
106.1Ingen kan være dommer2eller lagrettemedlem:3
1. naar han selv er part i saken eller medberettiget, medforpligtet eller regrespligtig i forhold til en part, eller naar han i en straffesak4er fornærmet5 ved den strafbare handling;
2. naar han er i slegt eller svogerskap i op- eller nedstigende linje eller i sidelinjen saa nær som søskendebarn med nogen, som staar i saadant forhold til saken som nævnt under nr. 1;
3. naar han er eller har været gift6 med eller er forlovet med eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til nogen, som staar i saadant forhold til saken som nævnt under nr. 1;
4. når han er verge7 for noen, som står i slikt forhold til saken som nevnt under nr. 1, eller har vært verge for en part, etter at saken begynte;
5. når han styrer eller er medlem eller varamedlem av styret for et selskap, et samvirkeforetak,8 en forening, sparebank, stiftelse eller offentlig innretning eller ordfører eller varaordfører i en kommune eller fylkeskommune som står i et slikt forhold til saken som nevnt i nr. 1, eller når han styrer eller er medlem eller varamedlem av styret for et bo som står i slikt forhold til saken, og det ikke er tingretten selv som styrer boet;
6. naar han har handlet i saken for en part, eller for paatalemyndigheten eller den fornærmede;
7. naar han er i slegt eller svogerskap i op- eller nedstigende linje eller sidelinjen saa nær som søskende eller gift6 med eller forlovet med nogen, som handler i saken for en part eller for paatalemyndigheten9 eller den fornærmede;
8. når han tidligere har hatt med saken å gjøre som voldgiftsdommer10 eller i lavere rett som dommer2 eller lagrettemedlem;
9. naar han er i slegt eller svogerskap i op- eller nedstigende linje eller i sidelinjen saa nær som søskende eller gift6 med eller forlovet med nogen, som har været dommer2 i saken i lavere ret.
Domstolloven § 108 lyder som følger:
108.1Dommer2eller lagrettemedlem kan heller ikke nogen være, når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Navnlig gjelder dette, når en part av den grunn krever, at han skal vike sete.3
Konklusjon
Jeg mener at avgjørelsen er korrekt, men mener jeg at den samtidig åpner for en nøyere og strengere vurdering av bruken av sakkyndige i barnevernssaker som tidligere har opptrådt for en offentlig part, som for eksempel barneverntjenesten.
Jeg mener det bør stilles spørsmål ved om sakkyndige som påtar seg oppdrag for en barneverntjeneste også skal kunne være rettsoppnevnt sakkyndig i en rettssak hvor den samme barneverntjenesten opptrer som part. I hvert fall bør det være helt utelukket dersom den sakkyndige tidligere har foretatt en utredning for barneverntjenesten med de samme private parter. Dersom den sakkyndige har et pågående oppdrag for den ene parten, men i en annen sak, bør også det diskvalifisere for oppnevning av retten. Men også i andre tilfeller hvor den sakkyndige ikke har kjennskap til de private parter bør man være forsiktig med å benytte en sakkyndig som har et tidligere oppdragsforhold til den ene parten. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis tror at sakkyndige vil føle en binding til den tidligere oppdragsgiveren, men samtidig er det svært viktig at det ikke oppstår situasjoner hvor slike spekulasjoner kan oppstå. Det vil da kunne være egnet til å svekke den alminnelige tilliten til rettsvesenet og dets aktører og det må ikke finne sted i såpass alvorlige saker som for eksempel barnevern hvor foreldre risikerer å miste omsorgen for sine barn.
Vi som arbeider som familierettsadvokater eller mer spesialiserte advokater innen barnerett, kommer oftere og oftere bort i problemstillinger som berører internasjonale forhold. Både i saker som gjelder foreldrekonflikter – tidligere kalt barnefordelingssaker – og som barnevernsadvokater i saker etter barnevernloven. Haagkonvensjonen av 1996 har nå trådt i kraft og denne konvensjonen vil kunne få stor betydning for det praktiske arbeidet for domstoler og fylkesnemnder hvor barn har tilknytning til forskjellige land.
Konvensjonen gjelder beskyttelsestiltak i form av rettslige eller administrative avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon og forvaltning av barnets formue. Den gjelder videre foreldreansvar/ myndighet som følger direkte av en lovbestemmelse eller avtale. En norsk versjon av konvensjonen finner du her.
Dette vil gjøre det lettere å ivareta barn på tvers av landegrenser, noe som blir mer og mer aktuelt på bakgrunn av det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Konvensjonen vil gi svar på vanskelige spørsmål som ofte vil dukke opp i internasjonale forhold. Dersom daglig omsorg eller foreldreansvar er fastsatt i et tidligere eller nåværende bostedsland, vil dette automatisk gjelde også i Norge dog slik at dette må være avtalt mellom de aktuelle landene. Dette fremkommer nå i barnelovens §§ 84 a og b.
Etter Haagkonvensjonen 1996 er det den stat der barnet har sitt vanlige bosted som kan treffe beskyttelsestiltak for barn. Det vil i praksis si tiltak etter barnevernsloven. Barnets oppholdsstat kan likevel treffe beskyttelsestiltak i hastesituasjoner og midlertidige beskyttelsestiltak, som for eksempel akuttplasseringer etter barnevernsloven § 46, 2. ledd.
Konvensjonen åpner for at en sak kan overføres til en annen konvensjonsstat når dette anses å være til barnets beste. Foreldrene i en sak etter barneloven, foreldretvist, kan for eksempel be om at jurisdiksjonen i en sak kan flyttes til et annet land. Det samme kan skje i en barnevernssak. Dette kan nok ofte være praktisk for å få belyst saken på best mulig måte dersom barnet og partene oppholder seg der.
Haagkonvensjonen legger opp til at sentralmyndighetene skal ha et stort ansvar for å koordinere arbeidet mellom nasjonene og på regionalt nivå. Når andre land skal kontakt Norge i en enkeltsak er det sentralmyndighetene som altså er kontaktorganet. I Norge er det besluttet at BUFDIR skal være dette organet. Det er utarbeidet en egen forskrift om organets oppgaver og ansvar. Denne finner du her.
Konvensjonen åpner videre for at informasjon kan gis til et annet lands myndigheter på tross av lovbestemt taushetsplikt dersom nærmere vilkår er oppfylt.
Det vil også være mulig å få fullbyrdet en utenlandsk avgjørelse i Norge innenfor de regler som gjelder i Norge. Det må for eksempel innebære at det vil kunne være mulig å få tvangsgjennomført samvær ved hjelp av tvangsbot dersom vilkårene i barneloven § 65 er oppfylt og det foreligger en utenlandsk dom på samvær.
Nærmere om barnebortføring:
Dessverre er det ikke uvanlig at foreldre frykter at den annen part vil bortføre felles barn etter et samlivsbrudd. Det har fremkommet en rekke saker i pressen hvor dette har skjedd. Konvensjonen tar både sikte på å forebygge slike hendelser, men har også klare regler om hva som skal skje dersom problemstillingen blir aktualisert.
I Haagkonvensjonen art. 7 heter det:
Artikkel 7
I tilfelle barnet ulovlig bortføres eller tilbakeholdes, beholder myndighetene i konvensjonsstaten der barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen jurisdiksjon inntil barnet har fått vanlig bosted i en annen stat, og
a) hver person, hver institusjon eller hver annen instans som har foreldreansvar, har godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsen; eller
b) barnet har bodd i den andre staten i minst ett år etter at personen eller institusjonen eller den øvrige instansen som har foreldreansvar, har eller burde ha fått kjennskap til hvor barnet oppholder seg, og ingen anmodning om tilbakeføring fremmet i samme tidsrom verserer og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø.
Bortføring eller tilbakeholdelse av et barn er å anse som ulovlig dersom –
a) det strider mot foreldreansvar som er tildelt en person, institusjon eller annen instans, i fellesskap eller alene, ifølge loven i den stat der barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen; og
b) foreldreansvaret faktisk ble utøvd av de nevnte parter, i fellesskap eller alene, på det tidspunkt da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller ville ha blitt utøvd dersom ikke bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde funnet sted. Retten til forelderansvar som nevnt i bokstav a kan i første rekke være et resultat av lovgivning eller av en rettslig eller administrativ avgjørelse, men også av en overenskomst som har rettslig virkning i henhold til loven i den staten.
Så lenge myndighetene nevnt i nr. 1 beholder sin jurisdiksjon, kan myndighetene i den konvensjonsstat som barnet er bortført til eller blir holdt tilbake i, bare treffe de hastetiltak etter artikkel 11 som er nødvendige for å beskytte barnets person eller formue.
Videre er det også slik at barnebortføring er straffbart etter norsk lov, se for eksempel tidligere artikkel om dette her.
I de saker hvor foreldrene rømmer landet fordi barnevernet kanskje ønsker å gå til omsorgsovertagelse vil konvensjonen styrke myndighetenes muligheter til å forfølge saken i en annen konvensjonsstat.
Barnevernleven § 4-6, 2. ledd hjemler barneverntjenestens mulighet til å akuttplassere barn dersom det er fare for at barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet.
Høyesterett avsa den 17. juni en kjennelse i HR-2016- 1294-U. Bakgrunnen var at en mor var anklaget for å ha utøvd vold mot sin sønn. Barneverntjenesten akutt plasserte barnet på skjult adresse. Foreldrene påklagde vedtaket til Fylkesnemnda som tok klagen til følge slik at barneverntjenestens vedtak ble opphevet. Barnevernet brakte da saken inn for tingretten som opprettholdt vedtaket til barnevernet.
Foreldrene anket avgjørelsen inn til lagmannsretten. Lagmannsretten ga imidlertid ikke samtykke til at anken kunne fremmes og foreldrene anket denne avgjørelsen inn til Høyesterett.
Barnevernet er pliktig til å reise sak om omsorgsovertagelse for at akutt vedtak skal kunne stå ved lag og det hadde barnevernet gjort i denne saken. Lagmannsretten begrunnet ankenektelsen blant annet med at saken nå ville bli bedre opplyst i Fylkesnemnda under behandlingen av saken om omsorgsovertagelse og at det var viktig at gutten hadde en stabil omsorgsbase frem til denne avgjørelsen forelå. Høyesterett sier at det ikke er adgang til å foreta en slik vurdering av et mulig utfall av en sak om omsorgsovertagelse kan bli. Den saken var ikke tvistetema i den foreliggende sak, det er akutt vedtaket som ligger til behandling. Høyesterett slår derfor fast at denne vektleggingen er en saksbehandlingsfeil.
Videre viste lagmannsretten til at ankesaken fort ville bli gjenstandsløs fordi man neppe ville kunne avholde ankeforhandlinger før Fylkesnemndas behandling av omsorgssaken kom opp. Dette var ikke Høyesterett enig i. For det første var Fylkesnemndssaken utsatt på grunn av behovet for sakkyndigutredning. Videre viste Høyesterett til at overprøving av tvangsvedtak skal behandles raskt ved domstolene og viste igjen til hva de tidligere hadde påpekt var relevant i forhold til sakens avgrensning.
Det er ikke ofte Høyesterett behandler saker om akuttplassering etter barnevernloven § 4-6, 2. ledd og jeg mener det er bra at retten såpass klart fastslår hva som skal være til behandling i en slik sak. En akuttplassering skjer ofte i en uoversiktelig og kaotisk situasjon og kan få alvorlige konsekvenser for både barn og foreldre. Listen for slike plasseringer skal være høy og må begrunnes i den akutte situasjon som er aktuell. At kommunen senere muligens vil vinne frem i en hovedsak om omsorgsovertagelse er ikke relevant moment i denne sammenheng.
På bestilling fra departementet har det nylig blitt publisert en ny rapport. Den viser at det ble anlagt 2657 foreldretvist – saker for norske domstoler i 2015. Det utgjør 16 % av alle sakene som domstolene behandler.
Videre viser undersøkelsen at 70 % av sakene ble avsluttet med et rettsforlik og at dom således kun var nødvendig i 30 % av sakene.
Videre viste undersøkelsen at:
I overkant av 10 prosent av sakene kommer tilbake på nytt. De fleste av disse sakene kjennetegnes av høyt konfliktnivå mellom foreldrene.
I ca. 34 prosent av foreldretvistsakene er det påstander om bekymring for barnets omsorgssituasjon på grunn av vold, psykiatri, rus eller overgrep.
I omlag 10 prosent av foreldretvistsakene er det en parallell sak i fylkesnemnda etter barnevernloven, mens det i cirka 5 prosent av foreldretvistsakene er en parallell sak etter barnevernloven i tingretten.
Rapporten skal blant annet benyttes for å vurdere grunnlaget for å eventuelt innføre egne særdomstoler i disse sakene.
Borgarting lagmannsrett dømte en far til fengsel i to år og to måneder for å ha tatt med sine tre barn til et Afrikansk land og på den måten unndratt sine tre barn fra morens omsorg.
Han ble dømt for å ha holdt barna borte siden 2008 samt for å ha utøvd vold mot barna.
Alle barna er norske statsborgere og de ble holdt adskilt og uten kontakt med sin mor til tross for at retten hadde bestemt at hun skulle ha den daglige omsorgen frem til rettskraftig avgjørelse i saken forelå. Retten fant at faren ikke respekterte denne avgjørelsen og at han dessuten fremsatte falske påstander om blant annet morens helse i en afrikansk domstol.
Faren forsøkte forgjeves å anke avgjørelsen til høyesterett, men anken ble forkastet. Høyesterett viste til at det er begrenset med rettspraksis på dette området. Riktignok finnes det en dom fra 1994 hvor en far urettmessig tok med seg barna til Pakistan i 8 måneder og hvor faren fikk 1 års fengsel. Høyesterett mente at den aktuelle saken var av mer alvorlig art og at den aktuelle straffen på 2 år og 2 måneder ikke sto i misforhold til straffbare handlingen.
Barnevernsretten bygger på flere ulike prinsipper som skal ivareta hensynet til våre barn.
Det absolutt viktigste prinsippet er hensynet til barnets beste. Prinsippet er nedfelt i barnevernsloven § 4-1 og er en såkalt faneparagraf. Den er overstyrende for alle avgjørelser som skal tas etter loven.
Spørsmålet blir da: Hva er barnets beste?
Gjennom forskning og rettspraksis er det utviklet flere momenter og prinsipper som vi mener vil ivareta hensynet til barnets beste på forskjellige måter. Et av de mest grunnleggende prinsippene er det biologiske prinsipp. Prinsippet innebærer at man som utgangspunkt legger til grunn at det har en egenverdi for et barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Staten som omsorgsgiver er sekundær og selv om foreldrene fratas omsorgen skal det som det klare utgangspunkt være samvær mellom foreldrene og barnet også etter en omsorgsovertagelse.
Regjeringen satt ned et utvalg som fikk som oppgave blant annet å vurdere hvilken tyngde det biologiske prinsipp bør ha for fremtiden. Utvalget er enig i at dette er et viktig prinsipp, men ønsker å introdusere et nytt prinsipp som de har kalt prinsippet for utviklingsfremmende tilknytning. De mener dette prinsippet bør ha forrang for det biologiske prinsipp.
Prinsippet ble lansert i NOU nr.5 2012.
Forslaget er nå ute på høring og noen avgjørelse er således ikke tatt. Man kan da stille spørsmål om hvilken vekt dette forslaget kan ha på nåværende tidspunkt. Det biologiske prinsipp er jo gjeldende lov, mens prinsippet for utviklingsfremmende tilknytning i stor grad baserer seg på moderne forskning.
Høyesterett hadde nylig en barnevernssak til avgjørelse, Rt-2012-1832. Saken gjaldt blant annet omfang av samvær etter omsorgsovertagelse. Kommunen prosederte på en reduksjon av samværsomfanget og viste blant annet til utredningen .
Høyesterett uttalte til dette følgende:
Ekspertutvalget har i NOU 2012:5 anbefalt innføring av « det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp ». Kommunen har vist til dette og har påpekt betydningen av at samværene virker utviklingsfremmende. I utredningen side 86 heter det:
« Utvalget legger til grunn at forskningen om samspillet mellom barn og omsorgspersonene er så avgjørende for barns utvikling og fungering at den må tillegges avgjørende vekt i beslutningsprosessen om bosted, samvær og tilbakeføring i barnevernsaker.
Utvalget anbefaler derfor at det etableres et fjerde førende prinsipp for vurdering av vanskelige avgjørelser i barnevernsaker. Bakgrunnen er at en for stor vekting av egenverdien av det biologiske prinsipp kan føre til at barnet vokser opp under ugunstige omsorgsbetingelser dersom tilknytningen og relasjonsutviklingen mellom barnet og omsorgspersonene er svak. Utvalget anbefaler derfor at det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp gis forrang i forhold til det biologiske prinsipp i saker der tilknytnings- og relasjonskvaliteten er til hinder for barnets utvikling. »
Anbefalingen har møtt motbør, idet flere høringsinstanser har vært kritiske. Det fremstår på den bakgrunn som uklart hva som vil komme ut av utvalgsarbeidet. Avgjørelsen i denne saken må uansett bygge på gjeldende rett, og i så måte gir utredningen på dette punkt etter mitt syn liten veiledning.
Det er således klart at det biologiske prinsipp fortsatt er førende i norsk rett inntil stortinget eventuelt bestemmer noe annet.
For egen del er jeg noe skeptisk til innføringen av et slikt prinsipp. Jeg synes dessverre at kommunen oftere og oftere blir hørt av fylkesnemnder og domstoler uten at kritikken som blir reist mot sakebehandling og fremgangsmåte i tilstrekkelig grad blir problematisert. Påstander om manglende samarbeid mellom foreldre og barnevern fører ofte til at foreldrene må bære ansvaret for samarbeidsproblemene, mens det profesjonelle barnevernet i alt for liten grad må bære ansvaret for manglende samarbeid og konflikter. Konklusjonen blir da at hjelpetiltak blir nytteløse og omsorgsovertagelse blir resultatet. Jeg at at det nye prinsippet vil føre til enda flere omsorgsovertagelser, mindre samvær for biologiske foreldre og enda vanskeligere for foreldre å få sine barn tilbakeført dersom omsorgssituasjonen har endret seg til det bedre etter at omsorgsovertagelsen fant sted.
Samtidig er det selvfølgelig hensynet til barnet som skal være det tungtveiende, men jeg tror den praksis som er rådende i dag allerede ivaretar de hensynene som det nye prinsippet er ment å ivareta. I nevnte høyesterettssak fikk mor fire årlige samvær av tre timers varighet og far fikk to årlige samvær av to timers varighet.
Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet har sendt ut et høringsnotat datert den 12.10.12. Her problematiserer og reiser departementet forslag til lovendringer som skal styrke barns rettigheter slik at barn ikke utsettes for psykiske eller fysiske overgrep. Blant annet ønsker departementet å tydeliggjøre at barn ikke skal ha samvær hos foreldre dersom det foreligger risiko for at barnet kan utsettes for fysiskske eller psykiske overgrep.
I pressen har det først og fremst vært fokusert på forslaget til en ny lovbestemmelse som skal gi bosted foreldre en rett til å stanse samværene dersom han eller hun mistenker at barnet blir utsatt for overgrep hos samværsforelderen uten å gå veien om domstolen først. Det har i og for seg foreldre mulighet til allerede i dag, selv om det ikke kommer klart frem av barneloven. Det følger blant annet av ulovfestede nødrettsprinsipper og er etter mitt skjønn ganske naturlige Dersom du har en reell grunn til å tro at ditt barn vil bli utsatt for alvorlige overgrep dersom det er på samvær, så stanser du selvfølgelig samværene. Det naturlige er så, etter mitt syn, at den som nekter samvær bringer saken inn for domstolen for å få belyst bekymringen best mulig ved hjelp av bruk av en rettsoppnevnt sakkyndig.
Høringsnotat inneholder også en rekke andre forslag og problemstillinger som departementet ønsker tilbakemeldinger på. Herunder utvidet undersøkelsesplikt for barneverntjenesten i forhold til samværsforelderen, meldeplikt for dommere til barneverntjenesten, vitneplikt for barnevernet i bsarnefordelingsaker, offentlig utgiftsdekning av sakkyndigutredninger som er mer omfattende (barneloven § 61, nr. 3), mulighet for å bringe barnefordelingssaker inn i straffesaker, bedre ivaretakelse av barnets synspunkter i den rettslige prosessen med mer.
Bør samværsforelderen kunne holde barnet tilbake?
Departementet fremmer derimot ikke forslag om å lovfeste det omvendte; altså at samværsforelderen skal ha den samme retten til å holde barnet tilbake etter endt samvær dersom det foreligger en reell grunn til å tro at bostedsforelderen utsetter barnet for overgrep. Nå vil også nødrettsbetraktninger gjøre seg gjeldende i slike tilfeller, men departementet har i første omgang ikke sett behovet for å tydeliggjøre dette i form av lovtekst, Departementet ber imidlertid også om tilbakemeldinger på denne problemstillingen.
I følge SSB (2011) bor ca 25 % av alle barn under 18 med bare en av sine foreldre. 21 % bor hos sin mor og 4 % hos sin far. Mor har altså den daglige omsorgen for barna i de aller fleste tilfeller hvor barn kun bor sammen med en av foreldrene.
Forskning (NOVA 20/7) viser at mødre i større grad utsetter barna for vold enn fedre (ikke grov vold).
Det kan derfor virke som om at behovet for en klar lovhjemmel den motsatte vei kanskje er vel så viktig.
Falske anklager
Jeg mener departementet også burde ha problematisert hvilke konsekvenser det kan ha for et barn at den ene forelderen fremsetter falske beskyldninger mot den andre forelderen.
Departementet viser kort til at falske beskyldninger vil kunne medføre straffeansvar og vil kunne slå negativt ut i en etterfølgende rettssak etter barneloven. Videre vises det til forarbeider.
Realiteten er nok at en politianmeldelse for falsk anmeldelse i slike saker i liten grad vil innebære tiltale og domfellelse. Et enkelt søk på internett vil kunne gi mye informasjon om hvilke symptomer barn som er utsatt for overgrep kan ha (se for eksempel Helsedirektoratets veileder: Seksuelle overgrep mot barn – en veileder for hjelpeapparatet), og det vil ofte være svært vanskelig å bevise i etterkant at påstandene er fremsatt i ond hensikt.
Høringsnotatet er klar på at det er snakk om reelle mistanker, men lovforslaget inviterer etter mitt skjønn også for misbruk.
Jeg mener departementet derfor burde problematisert skadevirkningene det vil kunne ha for et barn at den ene forelderen strategisk benytter seg av falske beskyldninger for å posisjonere seg i en barnefordelingssak. Hvordan vil et barn oppleve å bli utsatt for bevist eller ubevist påvirkning om at den ene forelderen urettmessig skal ha begått overgrep? Hvordan opplever et barn det å bli utsatt for dommeravhør og sakkyndigsamtaler? Hvordan påvirker det et barn å miste kontakten med en av sine nærmeste omsorgspersoner for kortere eller lengre tid? Hvordan reagerer barn på å bli satt i en lojalitetskonflikt når den ene parten urettmessig beskyldes for overgrep?
Jeg mener det også bør problematiseres hvilken betydning det kan ha at profesjonelle aktører tar stilling til beskyldninger uten at de har snakket med begge parter eller barnet, noe som dessverre også er høyst aktuelt. At leger, psykologer og annet helsepersonell kan støtte den ene part i sine bekymringer uten å undersøke forholdene nærmer synes jeg er bekymringsverdig.
Det er ikke til å komme unna at noen vil gå svært langt for å hindre den andre forelderen samvær eller for fjerne den andre forelderen fra barnets liv. Det kan for eksempel skyldes erfaringer fra samlivet eller samlivsbruddet eller sykelige forhold som er vanskelig å avdekke i en vanlig utredning etter barneloven. Samværets omfangs direkte betydning for barnebidragets størrelse tror jeg heller ikke er konfliktdempende.
Jeg kan ikke tenke meg en verre situasjon enn å bli anklaget uriktig for overgrep mot mitt eget barn. Hvorvidt jeg strafferettslig blir dømt eller ikke spiller liten rolle dersom jeg ikke får se mitt barn på bakgrunn av uriktige beskyldningene. Jeg er ganske sikker på at de fleste deler denne oppfatningen. Kanskje bør det derfor alltid oppnevnes to sakkyndige i slike saker for å ivareta rettssikkerheten til alle parter på best mulig måte. Samtidig er allerede barnefordelingssaker svært kostnadskrevende.
Vi, som samfunn, må selvsagt beskytte våre barn mot overgrep og jeg er helt enig med den gjeldende bevisbyrde regelen som sier at dersom det foreligger risiko for at et barn kan bli utsatt for alvorlige overgrep, kan vi ikke kreve sannsynlighetsovervekt for å stanse samvær eller frata foreldre omsorgen.
Samtidig må vi på en tydeligere måte vise at beskyldninger fremsatt mot bedre viten eller i ond hensikt må få alvorlige konsekvenser. På samme måte som forarbeidene til barnelovens § 48, 2. ledd (Ot.prp. 102, 2003-2004, kap. 10) på en forbildelig måte tydeliggjør aktørenes ansvar og fremmer en bevisstgjøring av skadevirkningene overgrep kan ha på barn, bør også en tydeliggjøring av skadevirkningene av falske beskyldninger og samværssabotasje komme tydeligere frem i forarbeider og/eller lovtekst.