Et nytt lovforslag er lagt frem av Barne- og familiedepartementet, som foreslår endringer i barneloven. Lovforslaget tar sikte på å modernisere og klargjøre regelverket knyttet til foreldreansvar, fast bosted og samvær. I tillegg introduseres nye begreper og justeringer som skal styrke barnets beste som det overordnede prinsippet. I denne artikkelen vil vi fokusere på de foreslåtte endringene innenfor områdene fast bosted, foreldreansvar og samvær, samt se nærmere på myndighetsbeskrivelsene som fremkommer i lovforslaget.
Gjeldende rett:
I dagens barnelov er fast bosted definert som det stedet hvor barnet bor fast, og bostedsforelderen har myndighet til å ta avgjørelser om dagligdagse forhold. Dette inkluderer valg av barnehage, fritidsaktiviteter og flytting innenlands. Foreldrene kan avtale delt fast bosted, men dette krever enighet mellom partene. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan retten avgjøre hvor barnet skal ha fast bosted.
Forslag til endring:
Lovforslaget foreslår å gjøre delt fast bosted til en mer tilgjengelig løsning. Dette innebærer at barnet kan bo like mye hos begge foreldre, og begge foreldre får lik myndighet til å ta avgjørelser om dagligdagse forhold. Forslaget tar sikte på å gi foreldrene større fleksibilitet til å velge en ordning som passer deres situasjon, samtidig som det reduserer konfliktnivået.
En viktig endring er at det ikke lenger skal være et krav om «særlige grunner» for at retten kan fastsette delt fast bosted. Retten skal i stedet vurdere hva som er til barnets beste i hvert enkelt tilfelle. Dette gir retten større rom til å tilpasse avgjørelsene til barnets behov.
Nytt begrep:
Lovforslaget introduserer begrepet «primært bosted», som refererer til den forelderen barnet bor mest hos, dersom delt fast bosted ikke er aktuelt. Dette begrepet skal bidra til å klargjøre foreldrenes roller og ansvar, og det gir en tydeligere ramme for hvordan avgjørelser om barnets dagligliv skal tas.
Myndighetsbeskrivelse:
Det foreslås også en tydeligere regulering av myndighetsfordelingen mellom foreldrene. Selv om begge foreldre har delt fast bosted, kan det være nødvendig å gi én forelder større beslutningsmyndighet i spesifikke situasjoner, for eksempel ved flytting til utlandet. Dette skal sikre at avgjørelser tas raskt og effektivt, uten å gå på bekostning av barnets beste.
Gjeldende rett:
Foreldreansvar innebærer rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barnet i viktige spørsmål som utdanning, helse og religion. I dag har begge foreldre som hovedregel felles foreldreansvar dersom de er gift eller samboere når barnet blir født. Dersom foreldrene ikke bor sammen, kan de avtale delt foreldreansvar, eller retten kan fastsette dette.
Forslag til endring:
Departementet foreslår at felles foreldreansvar skal være hovedregelen også for foreldre som ikke bor sammen ved barnets fødsel. Dette betyr at begge foreldre automatisk vil få foreldreansvar, med mindre noe annet avtales eller fastsettes av retten. Målet med denne endringen er å styrke begge foreldres rettigheter og ansvar overfor barnet, uavhengig av deres sivilstatus.
Nytt begrep:
Et nytt begrep som introduseres i lovforslaget er «utvidet foreldreansvar». Dette kan gi en forelder større beslutningsmyndighet i spesifikke situasjoner der det er nødvendig for barnets beste. Dette kan være aktuelt i tilfeller der foreldrene har store konflikter eller der én forelder har bedre forutsetninger for å ta avgjørelser i barnets interesse.
Myndighetsbeskrivelse:
Lovforslaget legger opp til en tydeligere regulering av hva foreldreansvaret innebærer. Dette inkluderer en presisering av hvilke avgjørelser som krever samtykke fra begge foreldre, og hvilke avgjørelser som kan tas av én forelder alene. Dette skal bidra til å redusere konfliktnivået og sikre at avgjørelser tas til barnets beste.
Gjeldende rett:
Samvær er retten til å tilbringe tid med barnet for den forelderen som ikke har fast bosted. I dag er det opp til foreldrene å avtale samvær, men retten kan fastsette en samværsordning dersom foreldrene ikke blir enige. Barnets beste er alltid det avgjørende hensynet.
Forslag til endring:
Departementet foreslår å innføre en mer standardisert minimumsordning for samvær, som kan fungere som en veiledning for foreldre og retten. Dette skal sikre at barnet får tilstrekkelig kontakt med begge foreldre, samtidig som det gir fleksibilitet til å tilpasse ordningen etter barnets behov.
En annen viktig endring er at retten skal kunne fastsette samvær selv om foreldrene ikke blir enige, basert på hva som er til barnets beste. Dette skal sikre at barnet ikke blir skadelidende som følge av foreldrenes konflikter.
Nytt begrep:
Et nytt begrep som foreslås er «samværsgaranti». Dette skal sikre at barnet har rett til et minimumsnivå av samvær med begge foreldre, med mindre det foreligger tungtveiende grunner til å begrense dette. Samværsgarantien skal bidra til å styrke barnets rettigheter og sikre at begge foreldre får en aktiv rolle i barnets liv.
Myndighetsbeskrivelse:
Lovforslaget presiserer også hvilke avgjørelser som kan tas av samværsforelderen under samvær. Dette inkluderer dagligdagse avgjørelser som mat, klær og aktiviteter, men ikke større avgjørelser som påvirker barnets liv i større grad. Dette skal sikre en tydelig ansvarsfordeling mellom foreldrene.
Departementet foreslår å videreføre prinsippet om at felles foreldreansvar skal være hovedregelen, også etter samlivsbrudd. Dette gjelder både for barn født i og utenfor ekteskap. Endringen understreker viktigheten av at begge foreldre har ansvar for barnet, selv om de ikke bor sammen.
Et nytt begrep, «daglig myndighet», foreslås som en erstatning for dagens begrep om beslutningsmyndighet for den forelderen barnet bor fast hos. Dette begrepet tydeliggjør at det handler om beslutninger av daglig karakter, som hvor barnet skal bo innenlands.
Departementet foreslår å gi domstolene adgang til å fastsette delt bosted uten krav om at det må foreligge «særlige grunner». Dette gir retten større fleksibilitet til å fastsette løsninger som er til barnets beste.
En ny bestemmelse gir foreldrene rett til å reise sak ved uenighet om innenlands flytting. Dette er en utvidelse av dagens regler, som kun gjelder ved flytting til utlandet. Forslaget er ment å sikre at flytting som kan ha stor betydning for barnet, blir vurdert av retten.
Departementet foreslår å modernisere språket i barneloven for å gjøre den mer tilgjengelig og forståelig. Dette inkluderer å erstatte begreper som «barnefordeling» med «foreldretvister» og «tilskot» med «barnebidrag».
Den nye loven legger større vekt på barnets rettigheter, inkludert retten til å bli hørt i saker som angår dem. Dette er i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser.
Departementet foreslår tiltak for å styrke beskyttelsen av barn mot vold og overgrep, blant annet ved å tydeliggjøre reglene for samvær under tilsyn.
Departementet foreslår å videreføre og presisere regler som er i samsvar med internasjonale konvensjoner, som Haagkonvensjonen 1996. Dette gjelder blant annet regler om jurisdiksjon, lovvalg og anerkjennelse av utenlandske avgjørelser.
De største endringene i den foreslåtte barneloven inkluderer:
Disse endringene er ment å modernisere loven, redusere konfliktnivået mellom foreldre og sikre at barnets beste står i sentrum.
Som advokater med spesialisering i familierett, kan vi bistå deg med å forstå hvordan disse endringene kan påvirke din situasjon. Enten du trenger hjelp med å inngå avtaler om foreldreansvar, fast bosted eller samvær, eller ønsker å få rettens vurdering, er vi her for å gi deg råd og veiledning.
I HR-2025-382-A har Høyesterett behandlet tilsynsordningene som retten kan sette som vilkår for samvær mellom en foreldre og barn etter barneloven (ikke barnevern som har andre bestemmelser). Retten kan enten bestemme at det skal være beskyttet tilsyn (16 timer pr år) eller støttet tilsyn (32 timer pr år).
En nærmere gjennomgang av avgjørelsen følger nedenfor.
Saken gjelder spørsmålet om samværsordning etter barneloven § 43 a, hvor det vurderes om samvær mellom mor (A) og barna C og D skal skje under beskyttet eller støttet tilsyn. Hovedrettsspørsmålet er om vilkårene for beskyttet tilsyn er oppfylt, eller om støttet tilsyn er tilstrekkelig for å ivareta barnas beste. Høyesterett vurderer også om lagmannsrettens avgjørelse er i tråd med rettskildeprinsipper og barnets beste-prinsippet.
Primære rettskilder som anvendes i saken inkluderer barneloven §§ 42, 43 og 43 a, samt forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova. Videre trekkes det inn relevante forarbeider, som Prop. 85 L (2012–2013), og menneskerettslige standarder som EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102.
A (mor): Ankende part, representert ved advokat Halvard Helle.
B (far): Ankemotpart, representert ved advokat Anne Grete Mjellelid Ytredal.
C: Barn født i 2016.
D: Barn født i 2021.
Psykolog Aud-Keila Bendiksen Kjær: Rettsoppnevnt sakkyndig for lagmannsretten.
X barnevernstjeneste: Involvert i akuttvedtak og tilsynsordninger.
Bufetat, region sør: Ansvarlig for oppnevning av tilsynsperson under støttet tilsyn.
2008: A og B blir samboere.
2016 og 2021: Barna C og D blir født.
Desember 2017: B dømmes til to års fengsel for forsøk på voldtekt.
Oktober 2022: Samlivet mellom A og B opphører.
Forholdet mellom A og B har vært preget av høy konflikt og turbulens. A har vist rigiditet og kontrollbehov, mens B tidligere har vært dømt for forsøk på voldtekt. Barna har vært gjenstand for flere bekymringsmeldinger til barnevernet. Tingretten og lagmannsretten konkluderte med at barna skulle ha fast bosted hos B, og at samvær med A skulle skje under beskyttet tilsyn. Høyesterett vurderer nå om støttet tilsyn er tilstrekkelig for å ivareta barnas beste.
Høyesterett legger til grunn barneloven § 43 a, som åpner for beskyttet eller støttet tilsyn ved samvær dersom «særlege høve» foreligger og «barnet sine behov» tilsier det. Dommen viser til forarbeidene i Prop. 85 L (2012–2013), som presiserer at beskyttet tilsyn er aktuelt ved problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske lidelser, mens støttet tilsyn er mer aktuelt ved høykonfliktsaker.
Høyesterett kritiserer lagmannsrettens flertall for manglende vurdering av støttet tilsyn som et mindre inngripende alternativ, og viser til at lovgiver har forutsatt at støttet tilsyn kan være tilstrekkelig i høykonfliktsaker.
«Jeg savner i flertallets redegjørelse en vurdering av hvorfor det mindre inngripende tiltaket støttet tilsyn ikke i tilstrekkelig grad vil ivareta barnas behov.»
(HR-2025-382-A, s. 10)
Høyesterett vurderer at støttet tilsyn er bedre egnet til å ivareta barnas behov for kontakt med mor, samtidig som det gir nødvendig støtte og veiledning. Dommen legger vekt på at støttet tilsyn er i samsvar med lovgivers intensjon og barnas beste-prinsippet.
«Støttet tilsyn fremstår i denne saken som bedre for å ivareta hensynet til at barna får utviklet sin relasjon med mor, samtidig som det i tilstrekkelig grad er mulig å gi barna støtte dersom mor involverer dem i foreldrekonflikten eller i spørsmål om helse.»
(HR-2025-382-A, s. 11)
Høyesterett kritiserer også lagmannsrettens flertall for å ha vurdert behovet for beskyttet tilsyn opp mot alminnelig samvær, i stedet for å vurdere støttet tilsyn som et alternativ.
Høyesterett fastsetter at samvær mellom A og barna skal skje under støttet tilsyn, med 32 timer per år fordelt på 16 samvær. Tilsynsperioden settes til ett år, og målet er å etablere alminnelig samvær på sikt.
«Jeg mener etter dette at C og D skal ha samvær med støttet tilsyn med 32 timer i året. Varigheten av hvert samvær bør, som nå, være to timer.»
(HR-2025-382-A, s. 12)
Denne avgjørelsen har betydning for fremtidig rettsanvendelse ved å klargjøre skillet mellom beskyttet og støttet tilsyn. Den understreker også viktigheten av å velge det minst inngripende tiltaket som ivaretar barnas beste.
Samfunnsmessig bidrar dommen til å styrke barnets rett til samvær med begge foreldre, samtidig som den balanserer hensynet til barnets behov for beskyttelse og støtte.
Justis- og beredskapsdepartementet har lagt frem Prop. 79 L Lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning, som inneholder forslag til en ny forvaltningslov. Dette er en omfattende revisjon av regelverket som regulerer offentlig forvaltnings saksbehandling, og målet er å modernisere loven, styrke rettssikkerheten og gjøre regelverket mer tilgjengelig for både forvaltningen og innbyggerne. Her gir vi en oversikt over de viktigste endringene som foreslås, og hva de betyr for deg.
Bakgrunn for lovforslaget
Den gjeldende forvaltningsloven har vært i bruk siden 1970 og har gjennom årene blitt supplert med ulovfestede regler og praksis. Samtidig har utviklingen innen teknologi og samfunnsforhold skapt nye utfordringer som loven ikke fullt ut adresserer. Undersøkelser viser at mange innbyggere har problemer med å forstå offentlige vedtak, brev og skjemaer. Dette har gjort det nødvendig med en revisjon som legger vekt på brukervennlighet, digitalisering og rettssikkerhet.
Hovedpunkter i lovforslaget
Diskusjoner og vurderinger
Digitalisering og rettssikkerhet
Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi har gjort det mulig med automatisert saksbehandling, men dette har også skapt nye utfordringer knyttet til rettssikkerhet og personvern. Departementet mener at en revidert forvaltningslov må balansere effektivitet med hensynet til individets rettigheter.
Saksomkostninger
Diskusjonen om sakskostnader har vært preget av ulike synspunkter. Mens noen høringsinstanser mener at en begrensning til salærsatsen vil motvirke vidløftiggjøring av saker, har andre uttrykt bekymring for at dette kan begrense klagerens tilgang til nødvendig ekspertise. Departementet har valgt å støtte en begrensning til salærsatsen, men understreker at vurderingen av nødvendige kostnader skal være konkret og ta hensyn til sakens karakter.
Forhåndsvarsling
Kravene til forhåndsvarsling har også vært et tema i høringen. Advokatforeningen har foreslått at varselet bør inneholde hjemmel for befaringen, og dette støttes av departementet. Samtidig legges det vekt på at varslingen skal være enkel og effektiv, uten å bli for byrdefull for forvaltningen.
Hva betyr dette for deg?
Lovforslaget har som mål å gjøre offentlig forvaltning mer effektiv, rettferdig og tilgjengelig. For innbyggerne betyr dette blant annet:
Bedre forståelse av offentlige vedtak: Språklige forenklinger og digitalisering skal gjøre det enklere å forstå vedtak og dokumenter fra forvaltningen.
Styrket rettssikkerhet: Lovfesting av ulovfestede regler og krav til rettssikkerhet ved automatisert saksbehandling skal sikre at dine rettigheter ivaretas.
Raskere saksbehandling: Prinsippet om behandling «uten ugrunnet opphold» videreføres, med fokus på effektivitet.
Klare regler for sakskostnader: Begrensning av advokatkostnader til salærsatsen gir forutsigbarhet, men kan også påvirke tilgangen til spesialiserte advokater.
Veien videre
Lovforslaget er nå til behandling, og det vil bli fremmet en egen proposisjon med forslag til endringer i annen lovgivning som følge av den nye forvaltningsloven. Dette inkluderer blant annet kommuneloven og lov om interkommunale selskaper. Departementet har lagt vekt på å innhente synspunkter fra berørte instanser, og høringsprosessen har bidratt til å forme lovforslaget.
Oppsummering
Forslaget til ny forvaltningslov representerer en viktig modernisering av regelverket for offentlig forvaltning. Med fokus på digitalisering, rettssikkerhet og brukervennlighet, skal loven møte dagens og fremtidens behov. Samtidig innebærer den konkrete endringer som vil påvirke både forvaltningen og innbyggerne. Vi følger utviklingen og vil holde deg oppdatert om fremdriften i lovarbeidet.
Utfyllende redegjørelse om saksomkostninger i lovforslaget
Nødvendighetsvilkåret
Lovforslaget viderefører prinsippet om at kostnader må ha vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette innebærer at kostnader som ikke har hatt direkte betydning for endringen av vedtaket, ikke vil bli dekket. For eksempel, dersom et vedtak endres på grunn av en saksbehandlingsfeil, men klageren har pådratt seg kostnader knyttet til anførsler om materielle feil, vil kostnadene bli avkortet.
Departementet foreslår også en vurderingsnorm som tar hensyn til hva en aktsom part med rimelighet hadde grunn til å gjøre for å få endret vedtaket. Dette innebærer at vurderingen av nødvendighet skal ta hensyn til sakens kompleksitet, feilens art og hvilke interesser saken gjelder. Ved inngripende vedtak, som kan ha store konsekvenser for parten, vil det være rimelig å pådra seg mer omfattende kostnader, for eksempel til advokat eller sakkyndig bistand.
Dekning av advokatkostnader
En viktig endring er at advokatkostnader kun skal dekkes opp til den offentlige salærsatsen, som er fastsatt i salærforskriften. Dette skal motvirke urimelig høye krav og gi forvaltningen et bedre grunnlag for å vurdere hvilke kostnader som faktisk har vært nødvendige. Begrensningen til salærsatsen gjelder kun timeprisen, mens antall timer vurderes etter nødvendighetsvilkåret.
Fjerning av vesentlighetskravet
Et klart flertall av høringsinstansene har støttet forslaget om å fjerne kravet om at kostnadene må være «vesentlige» for å kunne kreves dekket. Dette vil forenkle reglene og sikre at selv mindre kostnader, som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, kan dekkes. Departementet mener at dette er mer rimelig ut fra en erstatningstankegang.
Avgrensning av kostnadsbegrepet
Lovforslaget presiserer at kostnadsbegrepet omfatter direkte utgifter i anledning klagesaken, som advokatbistand, sakkyndig hjelp og reiseutgifter. Derimot omfattes ikke partens egeninnsats, tapt arbeidsinntekt eller tapte renteinntekter. Dette er en videreføring av gjeldende rett.
Frist for å fremme krav
Departementet foreslår å videreføre regelen om at krav om sakskostnader må fremsettes innen tre uker etter at meldingen om det nye vedtaket er kommet frem til parten. Dette skal sikre en effektiv behandling av sakskostnadskrav.
Høringsinstansenes synspunkter
Høringsinstansene har hatt delte meninger om flere av de foreslåtte endringene. Når det gjelder begrensningen til salærsatsen, har enkelte instanser uttrykt bekymring for at dette kan begrense klagerens tilgang til nødvendig ekspertise, særlig på rettsområder hvor advokater ofte tar høyere timepris. Andre instanser har støttet forslaget og mener det vil motvirke vidløftiggjøring av saker og gi forvaltningen et bedre grunnlag for vurdering.
Når det gjelder fjerningen av vesentlighetskravet, har flertallet av høringsinstansene vært positive. Dette anses som en forenkling av reglene og mer rimelig ut fra en erstatningstankegang.
Departementets vurdering
Departementet har lagt stor vekt på å balansere hensynet til rettssikkerhet med behovet for effektivitet og forutsigbarhet. Begrensningen til salærsatsen anses som nødvendig for å motvirke urimelig høye krav, samtidig som vurderingen av nødvendighetsvilkåret skal være konkret og ta hensyn til sakens karakter. Departementet mener også at fjerningen av vesentlighetskravet vil bidra til en enklere og mer rettferdig regel.
Klare regler for dekning av kostnader: Begrensningen til salærsatsen gir forutsigbarhet, men kan påvirke tilgangen til spesialiserte advokater.
Rettferdig behandling: Fjerningen av vesentlighetskravet sikrer at også mindre kostnader, som har vært nødvendige, kan dekkes.
Effektiv saksbehandling: Fristen for å fremme krav videreføres, noe som bidrar til en raskere behandling av sakskostnadskrav.
Publisert: 18. februar 2025
Departementets forslag til endringer i barneloven, sendt ut på høring 18. juni 2024, har skapt debatt. Forslagene tar sikte på å styrke prinsippet om likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd. Endringene berører flere sentrale temaer, som delt foreldrefullmakt, flytting innenlands og barnets rett til medvirkning. I denne artikkelen presenterer vi forslagene og noen av de tilbakemeldingene som har kommet fra høringsinstansene.
1. Delt foreldrefullmakt som hovedregel
En av de mest omfattende endringene i forslaget er innføringen av delt foreldrefullmakt som hovedregel etter samlivsbrudd. Dette innebærer at begge foreldre skal ha lik beslutningsmyndighet over barnets dagligliv, uavhengig av hvor barnet bor.
Støtte og bekymringer
Barneombudet støtter prinsippet om likestilt foreldreskap, men understreker at hensynet til barnets beste må være overordnet. De påpeker at det er behov for mer veiledning om hvordan vurderinger av barnets beste skal gjennomføres:
«Selv om likestilt foreldreskap er et viktig prinsipp som kan gagne barn, så bør ikke det veie tyngre enn hensynet til barnets beste dersom disse prinsippene står mot hverandre.»
— Barneombudets høringssvar Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd, Side 2
Oslo tingrett er derimot kritiske til forslaget og mener at det kan være konfliktdrivende i saker med høyt konfliktnivå mellom foreldrene:
«I praksis mener vi at lovforslaget trolig vil være konfliktdrivende, at det vil bidra til å forlenge uavklarte situasjoner for barnet, og at det er større sannsynlighet for at barnet vil bli involvert i konfliktene.»
— advokatforeningen og oslo tingrett, Side 6
Barnesakkyndig kommisjon (BSK) peker på at forskningen ikke gir entydige svar på om delt foreldrefullmakt er til barnets beste, særlig i familier med høyt konfliktnivå:
«Man kan imidlertid ikke slutte fra forskningen at barn til foreldre som blir pålagt å ha delt fast bosted vil skåre like bra som de som velger det selv.»
— Høringssvar Barnesakkyndig kommisjon 08.09.2024, Side 2
2. Flytting innenlands
Departementet foreslår at flytting som vesentlig påvirker samvær, skal kreve samtykke fra begge foreldre med delt foreldrefullmakt. Dette er ment å forebygge konflikter og sikre barnets kontakt med begge foreldre.
Tilbakemeldinger
Barneombudet støtter forslaget, men påpeker at det er behov for tiltak som kan hindre flyttinger som ikke er til barnets beste:
«Vi har også fått henvendelser om at foreldre flytter uten å overholde varslings- og meklingsplikten. På bakgrunn av vår erfaring med dette temaet, mener vi at det er behov for tiltak som kan bidra til å hindre flyttinger som ikke er til det beste for barnet.»
— Barneombudets høringssvar Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd.pdf, Side 3
Barnesakkyndig kommisjon er enige i at flytting kan ha store konsekvenser for barnets relasjon til foreldrene, men etterlyser en tydeligere definisjon av hva som menes med at flyttingen «vesentlig påvirker utøvinga av samvær»:
«Det går imidlertid ikke frem hva som menes med dette, og BSK deler Oslo tingretts anførsler i deres høringssvar om at det hadde vært en fordel om det gikk klarere frem av lovforarbeidene hva som menes med at flyttingen ‘vesentleg påverkar utøvinga av samvær’.»
— Høringssvar Barnesakkyndig kommisjon 08.09.2024, Side 3
3. Barnets rett til medvirkning
Barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem, er et sentralt prinsipp i barneloven. Departementet foreslår å styrke denne retten ved å tydeliggjøre barnets medvirkning i lovens ordlyd.
Støtte fra høringsinstansene
Barneombudet mener at barnets rett til medvirkning må fremgå tydelig i loven og at det bør gis veiledning om hvordan barns stemme skal høres:
«Vi mener det er behov for større oppmerksomhet på hva barns rett til å bli hørt innebærer, og at det bør gis veiledning om dette.»
— Barneombudets høringssvar Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd, Side 3
Barnesakkyndig kommisjon støtter også forslaget, men advarer mot at lovbestemte utgangspunkter kan svekke barns rett til å uttrykke seg fritt:
«Hvis det legges føringer for hva som er den riktige løsningen, er vi bekymret for at det kan føre til at barnet opplever press og mindre rom for barnet til å uttrykke seg fritt.»
— Høringssvar Barnesakkyndig kommisjon 08.09.2024 (1), Side 3
4. Endringer i begrepsbruk
Departementet foreslår å erstatte begrepet «fast bosted» med «foreldrefullmakt» for å tydeliggjøre skillet mellom beslutningsmyndighet og fysisk bosted.
Kritikk fra høringsinstansene
Oslo tingrett og Advokatforeningen er kritiske til den nye begrepsbruken og mener at den kan skape forvirring:
«Vi peker også på at innholdet i helt sentrale begreper som foreldreansvar og foreldrefullmakt ikke er definert i loven. Det har derfor ikke blitt enklere å forstå hvilket konkret innhold begrepene har.»
Barnesakkyndig kommisjon foreslår å beholde begrepet «bostedsmyndighet» som et mer treffende alternativ:
«‘Bostedsmyndighet’ brukes flere steder i notatet og det vil etter vårt syn være en mer treffende term.»
— Høringssvar Barnesakkyndig kommisjon 08.09.2024, Side 1
Avslutning
Forslaget til endringer i barneloven representerer et (viktig) skritt mot å modernisere lovverket og styrke barns rettigheter. Samtidig viser høringsuttalelsene at det er behov for grundigere vurderinger av hvordan lovendringene vil påvirke barn og familier i praksis. Som advokat er det vår oppgave å sikre at barnets beste alltid står i sentrum.
Har du spørsmål om hvordan disse endringene kan påvirke din situasjon? Ta gjerne kontakt for en uforpliktende samtale.
Fram til september 2023 har Norge blitt dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg flere ganger. Spesielt på området barnevern har Norge vært i søkelyset, og fra 2015 til september 2023 har Norge blitt dømt i mer enn 15 saker som omhandler barnevern. Mange av disse dommene har vært knyttet til brudd på retten til familieliv under artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Norges dommer i EMD dekker imidlertid også andre områder som rettferdig rettergang (artikkel 6), ytringsfrihet (artikkel 10), og andre rettigheter beskyttet av EMK. Totalt har Norge blitt dømt i EMD over 50 ganger siden domstolen ble etablert, men antallet saker varierer avhengig av hvordan man teller ulike former for avgjørelser og forlik.
Saker som omhandler barnevern har fått spesielt stor oppmerksomhet, noe som har ført til en kritisk gjennomgang og endringer i det norske barneverns systemet, inkludert den nye barnevernloven som trådte i kraft i 2023.
Barnevernet i Norge har lenge vært et omstridt og viktig samfunnsområde. De lover og reguleringer som styrer barnevernets arbeid, er avgjørende for å sikre barns rettigheter og velferd, samtidig som de beskytter familier mot unødvendige inngrep. Barnevernloven av 1992 har vært grunnsteinen i norsk barnevern i flere tiår, men samfunnets utvikling, internasjonale forpliktelser og erfaringsbasert kunnskap har skapt behov for en oppdatering. Den nye barnevernloven som trådte i kraft 1. januar 2023, representerer en betydelig revisjon med mål om å styrke barns rettigheter og tilpasse seg nye samfunnsforhold.
I dette skrivet vil vi gå gjennom de viktigste forskjellene mellom den gamle og den nye barnevernloven. Vi vil fokusere på hvordan endringene påvirker barn, familier, og barnevernsmyndigheter, samt hvordan lovendringene reflekterer Norges forpliktelser til internasjonale konvensjoner som FNs barnekonvensjon.
En av de mest markante endringene i den nye barnevernloven er styrkingen av barns rettigheter. Mens barnevernloven av 1992 også var opptatt av barns beste, er det i den nye loven lagt enda større vekt på barnets rett til medbestemmelse og deltakelse i saker som angår dem.
I den nye loven er det presisert at barn har en rett til å bli hørt og til å medvirke i alle saker som gjelder dem, uavhengig av alder. Dette er en utvidelse fra 1992-loven, der barns rett til å bli hørt i større grad var knyttet til deres alder og modenhet. Den nye loven slår fast at barn skal få informasjon og gis mulighet til å uttrykke seg på en måte som er tilpasset deres alder og modenhet. Dette innebærer at barn i større grad skal tas med på råd i beslutninger som angår deres liv, og deres meninger skal tillegges betydelig vekt.
Mens prinsippet om barnets beste også var sentralt i 1992-loven, har den nye loven gjort dette prinsippet enda mer fremtredende. Barnets beste skal være et overordnet hensyn i alle vurderinger og avgjørelser. Dette betyr at barns interesser skal prioriteres høyere når de står i konflikt med andre hensyn.
Den nye barnevernloven søker også å balansere styrkingen av barns rettigheter med en tydeligere definisjon av foreldres rettigheter og plikter.
I den nye loven er det lagt større vekt på at foreldre skal få tilstrekkelig informasjon og veiledning i barnevernssaker. Dette inkluderer informasjon om deres rettigheter, prosessens gang, og hvilke konsekvenser ulike beslutninger kan ha. Dette er en videreføring av prinsipper fra 1992-loven, men med en tydeligere plikt for barnevernstjenesten til å sikre at informasjonen er forståelig og tilstrekkelig.
Mens 1992-loven la til grunn at samarbeid mellom foreldre og barnevernet var ønskelig, har den nye loven konkretisert dette kravet ytterligere. Foreldre skal nå i større grad involveres i beslutningsprosesser, og det stilles strengere krav til barnevernet om å søke samarbeid med foreldrene før de går til mer inngripende tiltak.
En annen viktig endring i den nye barnevernloven er et større fokus på tidlig innsats og forebygging. Dette gjenspeiler en dreining mot å fange opp problemer på et tidligere stadium og unngå mer alvorlige inngrep senere.
I den nye loven er det lagt opp til et tettere samarbeid mellom barnevernet og andre tjenester som helsevesenet, skole og politiet. Dette skal bidra til å oppdage og håndtere problemer tidlig, før de utvikler seg til alvorlige barnevernssaker. Tidlig innsats var også en del av 1992-loven, men den nye loven gir dette en mer fremtredende plass, med klarere retningslinjer for samarbeid og ansvarsfordeling.
Den nye loven legger større vekt på forebyggende tiltak. Dette inkluderer tilbud om støtte og hjelp til familier i en vanskelig situasjon, før det blir nødvendig med mer alvorlige tiltak som omsorgsovertakelse. Dette er en videreføring av 1992-loven, men med en sterkere forpliktelse for barnevernet til å tilby slik hjelp.
En annen vesentlig forskjell mellom lovene er den strukturelle og språklige utformingen. Den nye barnevernloven er ment å være mer brukervennlig, med et klarere og enklere språk som skal være lettere å forstå for både barnevernstjenesten, familier og barn.
Den nye loven har en forenklet og mer tilgjengelig språkbruk sammenlignet med 1992-loven. Dette er gjort for å sikre at lovens innhold er mer forståelig for alle involverte parter, inkludert de som ikke har juridisk bakgrunn. Loven er også omstrukturert for å være mer logisk og oversiktlig, noe som skal gjøre det lettere å finne frem til relevante bestemmelser.
Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner, særlig FNs barnekonvensjon, som har hatt stor innflytelse på utformingen av den nye barnevernloven.
Den nye barnevernloven er i større grad harmonisert med FNs barnekonvensjon. Dette innebærer blant annet en sterkere forankring av barns rettigheter og prinsippet om barnets beste. I tillegg er det lagt større vekt på å sikre at barn som er under barnevernets omsorg, får den beskyttelsen og de rettighetene de har krav på under internasjonal lov.
Loven reflekterer også Norges forpliktelser under Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), spesielt når det gjelder beskyttelse av privat- og familieliv. Den nye loven legger derfor større vekt på å sikre at inngrep i familielivet er proporsjonale og nødvendige, og at alle beslutninger er grundig begrunnet.
Et viktig element i den nye barnevernloven er skjerpede krav til dokumentasjon og kvalitetssikring i barnevernstjenestens arbeid.
Den nye loven stiller strengere krav til hvordan barnevernstjenesten dokumenterer sine vurderinger og beslutninger. Dette inkluderer mer detaljerte krav til skriftlige begrunnelser for vedtak, spesielt når det gjelder alvorlige tiltak som omsorgsovertakelse. Dette er en skjerping av kravene som fantes i 1992-loven, og er ment å sikre at alle tiltak er godt begrunnet og basert på tilstrekkelig og relevant informasjon.
Det er også innført strengere krav til kvalitetssikring av de tiltak som iverksettes. Dette betyr blant annet at tiltak skal evalueres regelmessig for å sikre at de oppnår ønsket effekt, og at det er nødvendig og hensiktsmessig å fortsette dem. Dette representerer en videreføring og styrking av prinsippene i 1992-loven, der kvalitetssikring i praksis kunne være mer variabel.
En av hovedmålsettingene med den nye loven er å styrke rettssikkerheten for alle parter som er involvert i barnevernssaker.
Den nye loven utvider retten til advokatbistand i barnevernssaker. Dette gjelder både for barn og foreldre, og skal sikre at de får nødvendig juridisk bistand gjennom hele prosessen. I tillegg er det i den nye loven lagt opp til enklere og tydeligere klageprosesser, som skal sikre at avgjørelser kan overprøves på en rettferdig måte. Dette er en klar styrking sammenlignet med 1992-loven, der rettighetene i slike situasjoner ikke alltid var like tydelige.
Den nye loven gir også domstolene en sterkere rolle i barnevernssaker, spesielt når det gjelder beslutninger om omsorgsovertakelse og andre alvorlige inngrep. Dette er ment å sikre en grundigere vurdering av slike saker, der alle parter får mulighet til å bli hørt.
Til slutt har den nye barnevernloven også innført skjerpede krav til oppfølging av barn som er under barnevernets omsorg.
Den nye loven krever tettere oppfølging av barn som plasseres i fosterhjem eller på institusjon. Dette inkluderer regelmessige vurderinger av barnets situasjon og behov, og at barnevernet i større grad skal sørge for at barnets rettigheter ivaretas i fosterhjemmet. Dette er en styrking av prinsippene i 1992-loven, der oppfølgingen kunne variere mer.
Loven har også nye bestemmelser som skal sikre at barn under barnevernets omsorg får en bedre overgang til voksenlivet. Dette inkluderer tiltak som skal hjelpe ungdommer med utdanning, arbeid og bolig, og som skal sikre at de ikke faller mellom stolene når de når myndighetsalderen.
Den nye barnevernloven som trådte i kraft i 2023, representerer en betydelig oppdatering av regelverket som har styrt norsk barnevern siden 1992. Mens mange av grunnprinsippene fra den gamle loven er videreført, er det innført viktige endringer som styrker barns rettigheter, forbedrer kvaliteten på barnevernets arbeid, og sikrer bedre samarbeid mellom barnevernet og andre samfunnsaktører.
Endringene reflekterer et ønske om å modernisere loven, gjøre den mer i tråd med internasjonale forpliktelser, og sikre at barnevernet kan tilby bedre og mer helhetlige tjenester til barn og familier i Norge. Samtidig er det lagt vekt på å ivareta foreldrenes rettigheter og sikre at barnevernets inngrep alltid er godt begrunnet og nødvendig.
Den nye loven gir et sterkere rettslig rammeverk for å ivareta barns beste og styrker dermed barnevernets evne til å beskytte og støtte barn i Norge på en mer rettferdig og effektiv måte
Fra og med 18. januar 2022 har jeg flyttet mitt hovedkontor til Halden, en by kjent for sin rike historie, vakre omgivelser og sentrale beliggenhet i Østfold. Min nye adresse er:
Jeg er fortsatt en del av Advokatfellesskapet Tetzschner & Co, og jeg opprettholder også et møte kontor i Oslo på adressen Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo.
Halden er en sjarmerende by i Viken fylke, strategisk plassert nær svenskegrensen og med kort avstand til både Oslo og andre byer i Østfold. Byen er kjent for sitt ikoniske Fredriksten festning, som er en viktig del av norsk historie, samt sitt levende kulturliv og vakre natur. Halden er også et knutepunkt for både næringsliv og privatpersoner, noe som gjør det til et ideelt sted for å tilby juridiske tjenester.
Ved å flytte hovedkontoret til Halden ønsker jeg å være mer tilgjengelig for klienter i Halden, Sarpsborg, Fredrikstad, og andre nærliggende områder i Viken fylke. Samtidig fortsetter jeg å bistå klienter i Oslo og resten av landet.
Flyttingen til Halden gjør det enklere for meg å tilby juridisk bistand til både privatpersoner og bedrifter i regionen. Jeg har lang erfaring innen barnevern, foreldretvister, og strafferett, og jeg er tilgjengelig for møter både i Halden og Oslo. For klienter som ikke kan møte fysisk, tilbyr jeg også digitale møter via telefon eller videokonferanse.
Halden er en by med rundt 30 000 innbyggere og er kjent for sin unike kombinasjon av historie, kultur og nærhet til naturen. Byen ligger ved munningen av Iddefjorden og har en rik industrihistorie, samtidig som den har utviklet seg til å bli et moderne knutepunkt for handel og tjenester.
Noen av Haldens mest kjente attraksjoner inkluderer:
Med hovedkontor i Halden er jeg godt posisjonert til å bistå klienter i en by som kombinerer det beste av historie og moderne utvikling.
Selv om hovedkontoret nå er i Halden, fortsetter jeg å tilby juridisk bistand i Oslo og resten av landet. Jeg er tilgjengelig for møter på begge kontorene, og jeg kan også reise til klienter ved behov. Mine spesialområder inkluderer:
Trenger du juridisk bistand? Jeg er tilgjengelig for møter både i Halden og Oslo. Ta kontakt for en uforpliktende samtale:
E-post: atsm@atsm.no
Hovedkontor Halden: Tollbugata 5, 1767 Halden
Kontor Oslo: Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo
Telefon: +47 928 94 114
Barnevernets oppgave er å sikre trygge oppvekstsvilkår for barn og unge slik at de får den nødvendige støtte og beskyttelse under deres oppvekst.
Med barn og unge tenker man i hovedsak på de som ennå ikke har fylt 18 år. Etter dette er man jo myndig.
Barnevernloven § 1-3 gir adgang til å opprettholde igangsatte tiltak, eller erstatte disse med nye tiltak når ungdommen fyller 18 år, såkalt ettervern. Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernet
Før gjaldt loven frem til man var 23 år gammel, men fra den 1. januar 2021 ble aldergrensen utvidet til 25 år.
I forbindelsen med den nye lovendringen ble det blant annet pekt på at forskning viser at unge voksne med barnevernserfaring ofte trenger hjelp over lengre tid for å mestre overgangen til voksenlivet. Samtidig viser forskning at de som mottar videre oppfølging fra barnevernet etter fylte 18 år, klarer seg bedre senere i livet enn ungdom som ikke mottar dette. En utvidelse av aldersgrensen vil bidra til å gi unge i barnevernet et tilbud som er mer på linje.
Vilkår for å få ettervern er skjønnsmessige og skal avgjøres på grunnlag av hva som er barnets beste. Eventuelle avslag skal fattes som enkeltvedtak noe som betyr at man har klageadgang på et eventuelt avslag. Klagen skal behandles av Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen).
Barnets rett til å medvirke i egen sak er en grunnleggende rettighet og fremgår av Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12, forvaltningsloven § 17, barnevernloven §§ 4-1 og 6-3 og i flere andre spesiallover.
I forarbeidene til Grunnloven § 104 er det fremhevet at formuleringen gir barnet en rett og myndighetene en plikt til å lytte, og at dette for offentlige myndigheter innebærer «at det ikke kan treffes vedtak eller beslutninger i saker som gjelder barn, uten at barnet er blitt hørt», jf. dok.nr.16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven punkt 35.5.3.
Ved innarbeidingen av barnekonvensjonen i norsk lov ble barnevernloven § 6-3 endret, blant annet for å synliggjøre barnekonvensjonens artikkel 12 på en bedre måte. I forarbeidene til endringsloven fremgår det i merknadene til bestemmelsen at «[b]estemmelsen innebærer at et barn som er fylt 7 år, skal ha en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører barnet», jf. Ot.prp.nr.45 (2002-2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov).
Når man har fylt 18 år har man en ubetinget rett til å bli hørt i en barnevernssak og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom for eksempel en flytting etter barnevernloven § 4-17 foretas uten at man er hørt og lagt vekt på i avgjørelsen.
Det er barnevernet som treffer vedtak etter loven om forskjellige tiltak. Statlig regional myndighet har på forespørsel fra kommunen plikt til å bistå kommunen i forbindelse med plassering utenfor hjemmet. Statlig regional myndighet har ansvaret for at alle barn i regionen som har behov for en plass i en barneverninstitusjon får et forsvarlig institusjonstilbud i tråd med det enkelte barns behov.
Den kommunale barneverntjenesten avgjør om et barn har behov for en institusjonsplass eller om behovene kan avhjelpes ved andre tiltak. Statlig regional myndighet kan derfor ikke avvise å gi kommunen tilbud om institusjonsplass, men kan ta initiativet til drøftelser med kommunen om bruk av alternative tiltak. Kommunen har etter dette det avgjørende ordet i forhold til om barnet har behov for plassering i institusjon, mens den statlige barnevernmyndigheten har det avgjørende ordet i forhold til hvilket institusjonstilbud den kan tilby. Avgjørende for valg av institusjon skal være hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Det skal tas utgangspunkt i det enkelte barns individuelle behov.
Finansieringen av barnevernstiltakene er av interesse fordi tiltakene kan være svært dyre og jeg opplever nok at økonomiske hensyn får mye å si for hvilke tiltak som tilbys selv om dette ikke skal være styrende. Det kan derfor være greit å være klar over at en kommune innad operere med forskjellige budsjetter når det barn som mottar tjenester etter barnevernloven og barn som mottar tjenester på bakgrunn av en diagnose. Begge grupper kan for eksempel motta avlastning eller støttekontakt og ofte blir det diskusjoner innad i kommuner om hvilken tjenestegren som skal ha betalingsansvaret.
Slik er det også mellom stat og kommune.
Kommunen betaler en fastsatt egenandel til Bufetat ved bruk av plasser i barnevernsinstitusjoner og spesialiserte fosterhjem frem til ungdommen fyller 20 år. Etter fylte 20 år må kommunen betale for alt selv. Dette ble problematisert i forbindelse med lovforslaget om utvidelse av ettervernet fra 23 år til 25 år. Mange mente at det ville sikre barnevernsbarna bedre oppfølging om statens betalingsansvar fulgte frem til fylte 25 år. Dessverre avslo departementet dette. Jeg mener dette er uheldig fordi kommuneøkonomien er under hardt press mange steder og jeg er redd derfor mange barneverntjenester vil velge tiltak på bakgrunn av økonomi og ikke nødvendigvis faglige vurderinger.
Staten har et økonomisk ansvar både for tiltak som videreføres, og for nye tiltak som iverksettes etter fylte 18 år og frem til fylte 20 år.
Stortinget har besluttet at ansvaret for rusmisbrukere skal overføres fra justissektoren til helsesektoren. I Rusreformutvalgets mandat heter det blant annet: Bakgrunnen for rusreformen er en erkjennelse av at rusproblematikk i all hovedsak er en helseutfordring. Straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging.Rusreformen innebærer med dette et betydelig skifte i norsk ruspolitikk. Et skifte i tenkningen og holdningen til hva et rusproblem er – og ikke minst – hvordan vi som samfunn skal møte dette problemet.
Mens diskusjonen om veien videre foregår mellom de ulike politiske aktørene og forskjellige grupperinger kan det være verdt å bli mint om hva professor Johs. Andenæs mente om problemstillingen knyttet til narkotika og straff.
https://www.nrk.no/video/kritisk-til-narkodommer_50025
NRK Brennpunkt hadde gjennom våren 2014 i flere programmer satt fokus på barnevernet i Norge.
Den 22.04.14 var fokuset rettet på bruken av sakkyndige i barnevernssaker http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000814/22-04-2014
Særlig var fokuset rettet på de ulike rollene en del sakkyndige har hvor de i det ene øyeblikket kan være engasjert av en barneverntjeneste for å utrede omsorgsevnen til noen foreldre, for i det neste øyeblikk å være enten nemnds medlem eller meddommer i saker hvor de møter den samme barneverntjenesten som part. Partene er da prisgitt at den sakkyndige selv opplyser om eventuell inhabilitet eller uheldige bånd i den konkrete sak og det foreligger små muligheter for partene eller domstoler/fylkesnemnder og undersøke dette nærmere. At dette er uheldig i forhold til å skape tillitt er etter mitt skjønn ganske selvsagt.
Psykologspesialist Haldor Øvreeide ble intervjuet i programmet og uttalte blant annet at avgjørelser om omsorgsovertagelser for små barn, kanskje er de viktigste avgjørelsene som tas i rettsvesenet. Derfor er det viktig at prosessen er åpen og etterprøvbar for barnet i etterkant og for de involverte parter i prosessen. Han hadde selv vært del av et utvalg som hadde foreslått at de sakkyndige skulle innlevere en egenerklæring om hvilke oppdrag de hadde hatt de siste årene. Dette er nå innført. Problemet er at det er ganske få psykologer som påtar seg slike oppdrag.
Øvreeide tok imidlertid også opp en annen side, nemlig behovet for bruken av flere sakkyndige i saker som omhandler små barn.
Han sa at: ” disse oppgavene som innebærer omsorgsovertagelse av barn under skolealder er en for stor oppgave til å legge til enkeltsakkyndige. Der bør være en gruppe- eller institusjonsutredning som basis. At det ikke er enkeltstående psykologer eller psykiatere som foretar det. Det må det skje på betryggende måte og jeg har ikke tillitt til at det gjør det i dag.”
Jeg legger til grunn at han mener disse sakene altså er såpass kompliserte at flere sakkyndige bør delta i prosessen.
Tvisteloven regulerer oppnevningen av sakkyndige. Det heter i tvl. § 25-3 nr. 1:
Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke fører til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre forhold tilsier det. Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.
Retten kan altså oppnevne flere sakkyndige dersom saken er av stor betydning og karakteren av spørsmålene som skal utredes er kompliserte. At barnevernssaker generelt oppfyller disse unntaksvilkårene mener jeg må være ganske åpenbart.
Jeg opplever imidlertid i liten grad at domstolene er interessert i å oppnevne sakkyndige og i hvert fall ikke flere. I fylkesnemndene er situasjonen etter min erfaring enda mer avholdende og det pekes i stor grad på at barneverntjenesten har ansvaret for å opplyse saken tilstrekkelig og at både retten og nemnda er satt sammen av en sakkyndig meddommer. Min bekymring er at det i for stor grad er økonomi som styrer dette og ikke behovet for en god faglig vurdering av sakens tvistepunkter slik Øvreeide påpeker.
Jeg har tidligere tatt opp problematikk rettet mot dommerens rolle i narkotikaprogram med domstolskontroll. Jeg mener det er problematisk at samme dommer som følger opp den domfelte i programmet også kan avsi dommer i brudd- saker. Høyesterett er imidlertid ikke enig i at dommeren vil være inhabil på generelt grunnlag og det må foretas en individuell avveiing i hver enkelt sak. Dette er klart etter at Høyesterett tok stilling til spørsmålet i HR-2020-1333-A. Dommen ble imidlertid avsagt under dissens (3-2) og mindretallet mente at den klare hovedregelen må bli at ND-dommeren er inhabil til å treffe avgjørelse om fullbyrdelse etter straffeloven § 39 andre ledd. Uansett sendes det et signal om at man for fremtiden må foreta en grundig vurdering av hvorvidt en dommer er habil til å vurdere en omgjøringssak.
Saken er også kommentert på rett24.