Fra og med den 18.01.2022 har jeg flyttet mitt hovedkontor til Halden. Den nye adressen er Tollbugata 5, 1767 Halden. Postadressen er Gamle Sørhaugen 4, 1767 Halden.
Jeg vil fortsatt være en del av Advokatfelleskapet Tetzschner & CO og har fortsatt et kontor i Oslo (Nedre Slottsgt. 4, 0157 Oslo)
I tillegg har jeg også tilgang til et møtekontor i Sarpsborg (Glomveien 1.)
Barnevernets oppgave er å sikre trygge oppvekstsvilkår for barn og unge slik at de får den nødvendige støtte og beskyttelse under deres oppvekst.
Med barn og unge tenker man i hovedsak på de som ennå ikke har fylt 18 år. Etter dette er man jo myndig.
Barnevernloven § 1-3 gir adgang til å opprettholde igangsatte tiltak, eller erstatte disse med nye tiltak når ungdommen fyller 18 år, såkalt ettervern. Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernet
Før gjaldt loven frem til man var 23 år gammel, men fra den 1. januar 2021 ble aldergrensen utvidet til 25 år.
I forbindelsen med den nye lovendringen ble det blant annet pekt på at forskning viser at unge voksne med barnevernserfaring ofte trenger hjelp over lengre tid for å mestre overgangen til voksenlivet. Samtidig viser forskning at de som mottar videre oppfølging fra barnevernet etter fylte 18 år, klarer seg bedre senere i livet enn ungdom som ikke mottar dette. En utvidelse av aldersgrensen vil bidra til å gi unge i barnevernet et tilbud som er mer på linje.
Vilkår for å få ettervern er skjønnsmessige og skal avgjøres på grunnlag av hva som er barnets beste. Eventuelle avslag skal fattes som enkeltvedtak noe som betyr at man har klageadgang på et eventuelt avslag. Klagen skal behandles av Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen).
Barnets rett til å medvirke i egen sak er en grunnleggende rettighet og fremgår av Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12, forvaltningsloven § 17, barnevernloven §§ 4-1 og 6-3 og i flere andre spesiallover.
I forarbeidene til Grunnloven § 104 er det fremhevet at formuleringen gir barnet en rett og myndighetene en plikt til å lytte, og at dette for offentlige myndigheter innebærer «at det ikke kan treffes vedtak eller beslutninger i saker som gjelder barn, uten at barnet er blitt hørt», jf. dok.nr.16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven punkt 35.5.3.
Ved innarbeidingen av barnekonvensjonen i norsk lov ble barnevernloven § 6-3 endret, blant annet for å synliggjøre barnekonvensjonens artikkel 12 på en bedre måte. I forarbeidene til endringsloven fremgår det i merknadene til bestemmelsen at «[b]estemmelsen innebærer at et barn som er fylt 7 år, skal ha en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører barnet», jf. Ot.prp.nr.45 (2002-2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov).
Når man har fylt 18 år har man en ubetinget rett til å bli hørt i en barnevernssak og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom for eksempel en flytting etter barnevernloven § 4-17 foretas uten at man er hørt og lagt vekt på i avgjørelsen.
Det er barnevernet som treffer vedtak etter loven om forskjellige tiltak. Statlig regional myndighet har på forespørsel fra kommunen plikt til å bistå kommunen i forbindelse med plassering utenfor hjemmet. Statlig regional myndighet har ansvaret for at alle barn i regionen som har behov for en plass i en barneverninstitusjon får et forsvarlig institusjonstilbud i tråd med det enkelte barns behov.
Den kommunale barneverntjenesten avgjør om et barn har behov for en institusjonsplass eller om behovene kan avhjelpes ved andre tiltak. Statlig regional myndighet kan derfor ikke avvise å gi kommunen tilbud om institusjonsplass, men kan ta initiativet til drøftelser med kommunen om bruk av alternative tiltak. Kommunen har etter dette det avgjørende ordet i forhold til om barnet har behov for plassering i institusjon, mens den statlige barnevernmyndigheten har det avgjørende ordet i forhold til hvilket institusjonstilbud den kan tilby. Avgjørende for valg av institusjon skal være hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Det skal tas utgangspunkt i det enkelte barns individuelle behov.
Finansieringen av barnevernstiltakene er av interesse fordi tiltakene kan være svært dyre og jeg opplever nok at økonomiske hensyn får mye å si for hvilke tiltak som tilbys selv om dette ikke skal være styrende. Det kan derfor være greit å være klar over at en kommune innad operere med forskjellige budsjetter når det barn som mottar tjenester etter barnevernloven og barn som mottar tjenester på bakgrunn av en diagnose. Begge grupper kan for eksempel motta avlastning eller støttekontakt og ofte blir det diskusjoner innad i kommuner om hvilken tjenestegren som skal ha betalingsansvaret.
Slik er det også mellom stat og kommune.
Kommunen betaler en fastsatt egenandel til Bufetat ved bruk av plasser i barnevernsinstitusjoner og spesialiserte fosterhjem frem til ungdommen fyller 20 år. Etter fylte 20 år må kommunen betale for alt selv. Dette ble problematisert i forbindelse med lovforslaget om utvidelse av ettervernet fra 23 år til 25 år. Mange mente at det ville sikre barnevernsbarna bedre oppfølging om statens betalingsansvar fulgte frem til fylte 25 år. Dessverre avslo departementet dette. Jeg mener dette er uheldig fordi kommuneøkonomien er under hardt press mange steder og jeg er redd derfor mange barneverntjenester vil velge tiltak på bakgrunn av økonomi og ikke nødvendigvis faglige vurderinger.
Staten har et økonomisk ansvar både for tiltak som videreføres, og for nye tiltak som iverksettes etter fylte 18 år og frem til fylte 20 år.
Stortinget har besluttet at ansvaret for rusmisbrukere skal overføres fra justissektoren til helsesektoren. I Rusreformutvalgets mandat heter det blant annet: Bakgrunnen for rusreformen er en erkjennelse av at rusproblematikk i all hovedsak er en helseutfordring. Straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging.Rusreformen innebærer med dette et betydelig skifte i norsk ruspolitikk. Et skifte i tenkningen og holdningen til hva et rusproblem er – og ikke minst – hvordan vi som samfunn skal møte dette problemet.
Mens diskusjonen om veien videre foregår mellom de ulike politiske aktørene og forskjellige grupperinger kan det være verdt å bli mint om hva professor Johs. Andenæs mente om problemstillingen knyttet til narkotika og straff.
https://www.nrk.no/video/kritisk-til-narkodommer_50025
NRK Brennpunkt hadde gjennom våren 2014 i flere programmer satt fokus på barnevernet i Norge.
Den 22.04.14 var fokuset rettet på bruken av sakkyndige i barnevernssaker http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000814/22-04-2014
Særlig var fokuset rettet på de ulike rollene en del sakkyndige har hvor de i det ene øyeblikket kan være engasjert av en barneverntjeneste for å utrede omsorgsevnen til noen foreldre, for i det neste øyeblikk å være enten nemnds medlem eller meddommer i saker hvor de møter den samme barneverntjenesten som part. Partene er da prisgitt at den sakkyndige selv opplyser om eventuell inhabilitet eller uheldige bånd i den konkrete sak og det foreligger små muligheter for partene eller domstoler/fylkesnemnder og undersøke dette nærmere. At dette er uheldig i forhold til å skape tillitt er etter mitt skjønn ganske selvsagt.
Psykologspesialist Haldor Øvreeide ble intervjuet i programmet og uttalte blant annet at avgjørelser om omsorgsovertagelser for små barn, kanskje er de viktigste avgjørelsene som tas i rettsvesenet. Derfor er det viktig at prosessen er åpen og etterprøvbar for barnet i etterkant og for de involverte parter i prosessen. Han hadde selv vært del av et utvalg som hadde foreslått at de sakkyndige skulle innlevere en egenerklæring om hvilke oppdrag de hadde hatt de siste årene. Dette er nå innført. Problemet er at det er ganske få psykologer som påtar seg slike oppdrag.
Øvreeide tok imidlertid også opp en annen side, nemlig behovet for bruken av flere sakkyndige i saker som omhandler små barn.
Han sa at: ” disse oppgavene som innebærer omsorgsovertagelse av barn under skolealder er en for stor oppgave til å legge til enkeltsakkyndige. Der bør være en gruppe- eller institusjonsutredning som basis. At det ikke er enkeltstående psykologer eller psykiatere som foretar det. Det må det skje på betryggende måte og jeg har ikke tillitt til at det gjør det i dag.”
Jeg legger til grunn at han mener disse sakene altså er såpass kompliserte at flere sakkyndige bør delta i prosessen.
Tvisteloven regulerer oppnevningen av sakkyndige. Det heter i tvl. § 25-3 nr. 1:
Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke fører til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre forhold tilsier det. Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.
Retten kan altså oppnevne flere sakkyndige dersom saken er av stor betydning og karakteren av spørsmålene som skal utredes er kompliserte. At barnevernssaker generelt oppfyller disse unntaksvilkårene mener jeg må være ganske åpenbart.
Jeg opplever imidlertid i liten grad at domstolene er interessert i å oppnevne sakkyndige og i hvert fall ikke flere. I fylkesnemndene er situasjonen etter min erfaring enda mer avholdende og det pekes i stor grad på at barneverntjenesten har ansvaret for å opplyse saken tilstrekkelig og at både retten og nemnda er satt sammen av en sakkyndig meddommer. Min bekymring er at det i for stor grad er økonomi som styrer dette og ikke behovet for en god faglig vurdering av sakens tvistepunkter slik Øvreeide påpeker.
Jeg har hatt yrkesmessig tilstedeværelse i Halden siden jeg startet opp advokatpraksisen min i 2006. Bakgrunnen er at jeg er fra Halden og tilbringer mye tid i denne vakre byen som ligger ved Iddefjorden. Jeg arbeidet også en periode hos barnevernet i Halden før jeg ble advokatfullmektig.
Halden har et hyggelig juristmiljø og jeg opplever at det er en god kollegial tone mellom de forskjellige aktørene.
I Halden har jeg i dag et møtekontor som er bemannet etter nærmere avtale med klienter.
Kontoret ligger i Kristian Augustgate 10 og med inngang fra bakgården. Her er det også mulighet for parkering. (Ikke send post til denne adressen, benytt denne adressen: Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo).
Kontakt meg gjerne på telefon (92894114) eller e-post (atsm@atsm.no) dersom du har behov for advokatbistand i Halden.
Jeg har tidligere tatt opp problematikk rettet mot dommerens rolle i narkotikaprogram med domstolskontroll. Jeg mener det er problematisk at samme dommer som følger opp den domfelte i programmet også kan avsi dommer i brudd- saker. Høyesterett er imidlertid ikke enig i at dommeren vil være inhabil på generelt grunnlag og det må foretas en individuell avveiing i hver enkelt sak. Dette er klart etter at Høyesterett tok stilling til spørsmålet i HR-2020-1333-A. Dommen ble imidlertid avsagt under dissens (3-2) og mindretallet mente at den klare hovedregelen må bli at ND-dommeren er inhabil til å treffe avgjørelse om fullbyrdelse etter straffeloven § 39 andre ledd. Uansett sendes det et signal om at man for fremtiden må foreta en grundig vurdering av hvorvidt en dommer er habil til å vurdere en omgjøringssak.
Saken er også kommentert på rett24.