Fram til september 2023 har Norge blitt dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg flere ganger. Spesielt på området barnevern har Norge vært i søkelyset, og fra 2015 til september 2023 har Norge blitt dømt i mer enn 15 saker som omhandler barnevern. Mange av disse dommene har vært knyttet til brudd på retten til familieliv under artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Norges dommer i EMD dekker imidlertid også andre områder som rettferdig rettergang (artikkel 6), ytringsfrihet (artikkel 10), og andre rettigheter beskyttet av EMK. Totalt har Norge blitt dømt i EMD over 50 ganger siden domstolen ble etablert, men antallet saker varierer avhengig av hvordan man teller ulike former for avgjørelser og forlik.
Saker som omhandler barnevern har fått spesielt stor oppmerksomhet, noe som har ført til en kritisk gjennomgang og endringer i det norske barneverns systemet, inkludert den nye barnevernloven som trådte i kraft i 2023.
Barnevernet i Norge har lenge vært et omstridt og viktig samfunnsområde. De lover og reguleringer som styrer barnevernets arbeid, er avgjørende for å sikre barns rettigheter og velferd, samtidig som de beskytter familier mot unødvendige inngrep. Barnevernloven av 1992 har vært grunnsteinen i norsk barnevern i flere tiår, men samfunnets utvikling, internasjonale forpliktelser og erfaringsbasert kunnskap har skapt behov for en oppdatering. Den nye barnevernloven som trådte i kraft 1. januar 2023, representerer en betydelig revisjon med mål om å styrke barns rettigheter og tilpasse seg nye samfunnsforhold.
I dette skrivet vil vi gå gjennom de viktigste forskjellene mellom den gamle og den nye barnevernloven. Vi vil fokusere på hvordan endringene påvirker barn, familier, og barnevernsmyndigheter, samt hvordan lovendringene reflekterer Norges forpliktelser til internasjonale konvensjoner som FNs barnekonvensjon.
En av de mest markante endringene i den nye barnevernloven er styrkingen av barns rettigheter. Mens barnevernloven av 1992 også var opptatt av barns beste, er det i den nye loven lagt enda større vekt på barnets rett til medbestemmelse og deltakelse i saker som angår dem.
I den nye loven er det presisert at barn har en rett til å bli hørt og til å medvirke i alle saker som gjelder dem, uavhengig av alder. Dette er en utvidelse fra 1992-loven, der barns rett til å bli hørt i større grad var knyttet til deres alder og modenhet. Den nye loven slår fast at barn skal få informasjon og gis mulighet til å uttrykke seg på en måte som er tilpasset deres alder og modenhet. Dette innebærer at barn i større grad skal tas med på råd i beslutninger som angår deres liv, og deres meninger skal tillegges betydelig vekt.
Mens prinsippet om barnets beste også var sentralt i 1992-loven, har den nye loven gjort dette prinsippet enda mer fremtredende. Barnets beste skal være et overordnet hensyn i alle vurderinger og avgjørelser. Dette betyr at barns interesser skal prioriteres høyere når de står i konflikt med andre hensyn.
Den nye barnevernloven søker også å balansere styrkingen av barns rettigheter med en tydeligere definisjon av foreldres rettigheter og plikter.
I den nye loven er det lagt større vekt på at foreldre skal få tilstrekkelig informasjon og veiledning i barnevernssaker. Dette inkluderer informasjon om deres rettigheter, prosessens gang, og hvilke konsekvenser ulike beslutninger kan ha. Dette er en videreføring av prinsipper fra 1992-loven, men med en tydeligere plikt for barnevernstjenesten til å sikre at informasjonen er forståelig og tilstrekkelig.
Mens 1992-loven la til grunn at samarbeid mellom foreldre og barnevernet var ønskelig, har den nye loven konkretisert dette kravet ytterligere. Foreldre skal nå i større grad involveres i beslutningsprosesser, og det stilles strengere krav til barnevernet om å søke samarbeid med foreldrene før de går til mer inngripende tiltak.
En annen viktig endring i den nye barnevernloven er et større fokus på tidlig innsats og forebygging. Dette gjenspeiler en dreining mot å fange opp problemer på et tidligere stadium og unngå mer alvorlige inngrep senere.
I den nye loven er det lagt opp til et tettere samarbeid mellom barnevernet og andre tjenester som helsevesenet, skole og politiet. Dette skal bidra til å oppdage og håndtere problemer tidlig, før de utvikler seg til alvorlige barnevernssaker. Tidlig innsats var også en del av 1992-loven, men den nye loven gir dette en mer fremtredende plass, med klarere retningslinjer for samarbeid og ansvarsfordeling.
Den nye loven legger større vekt på forebyggende tiltak. Dette inkluderer tilbud om støtte og hjelp til familier i en vanskelig situasjon, før det blir nødvendig med mer alvorlige tiltak som omsorgsovertakelse. Dette er en videreføring av 1992-loven, men med en sterkere forpliktelse for barnevernet til å tilby slik hjelp.
En annen vesentlig forskjell mellom lovene er den strukturelle og språklige utformingen. Den nye barnevernloven er ment å være mer brukervennlig, med et klarere og enklere språk som skal være lettere å forstå for både barnevernstjenesten, familier og barn.
Den nye loven har en forenklet og mer tilgjengelig språkbruk sammenlignet med 1992-loven. Dette er gjort for å sikre at lovens innhold er mer forståelig for alle involverte parter, inkludert de som ikke har juridisk bakgrunn. Loven er også omstrukturert for å være mer logisk og oversiktlig, noe som skal gjøre det lettere å finne frem til relevante bestemmelser.
Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner, særlig FNs barnekonvensjon, som har hatt stor innflytelse på utformingen av den nye barnevernloven.
Den nye barnevernloven er i større grad harmonisert med FNs barnekonvensjon. Dette innebærer blant annet en sterkere forankring av barns rettigheter og prinsippet om barnets beste. I tillegg er det lagt større vekt på å sikre at barn som er under barnevernets omsorg, får den beskyttelsen og de rettighetene de har krav på under internasjonal lov.
Loven reflekterer også Norges forpliktelser under Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), spesielt når det gjelder beskyttelse av privat- og familieliv. Den nye loven legger derfor større vekt på å sikre at inngrep i familielivet er proporsjonale og nødvendige, og at alle beslutninger er grundig begrunnet.
Et viktig element i den nye barnevernloven er skjerpede krav til dokumentasjon og kvalitetssikring i barnevernstjenestens arbeid.
Den nye loven stiller strengere krav til hvordan barnevernstjenesten dokumenterer sine vurderinger og beslutninger. Dette inkluderer mer detaljerte krav til skriftlige begrunnelser for vedtak, spesielt når det gjelder alvorlige tiltak som omsorgsovertakelse. Dette er en skjerping av kravene som fantes i 1992-loven, og er ment å sikre at alle tiltak er godt begrunnet og basert på tilstrekkelig og relevant informasjon.
Det er også innført strengere krav til kvalitetssikring av de tiltak som iverksettes. Dette betyr blant annet at tiltak skal evalueres regelmessig for å sikre at de oppnår ønsket effekt, og at det er nødvendig og hensiktsmessig å fortsette dem. Dette representerer en videreføring og styrking av prinsippene i 1992-loven, der kvalitetssikring i praksis kunne være mer variabel.
En av hovedmålsettingene med den nye loven er å styrke rettssikkerheten for alle parter som er involvert i barnevernssaker.
Den nye loven utvider retten til advokatbistand i barnevernssaker. Dette gjelder både for barn og foreldre, og skal sikre at de får nødvendig juridisk bistand gjennom hele prosessen. I tillegg er det i den nye loven lagt opp til enklere og tydeligere klageprosesser, som skal sikre at avgjørelser kan overprøves på en rettferdig måte. Dette er en klar styrking sammenlignet med 1992-loven, der rettighetene i slike situasjoner ikke alltid var like tydelige.
Den nye loven gir også domstolene en sterkere rolle i barnevernssaker, spesielt når det gjelder beslutninger om omsorgsovertakelse og andre alvorlige inngrep. Dette er ment å sikre en grundigere vurdering av slike saker, der alle parter får mulighet til å bli hørt.
Til slutt har den nye barnevernloven også innført skjerpede krav til oppfølging av barn som er under barnevernets omsorg.
Den nye loven krever tettere oppfølging av barn som plasseres i fosterhjem eller på institusjon. Dette inkluderer regelmessige vurderinger av barnets situasjon og behov, og at barnevernet i større grad skal sørge for at barnets rettigheter ivaretas i fosterhjemmet. Dette er en styrking av prinsippene i 1992-loven, der oppfølgingen kunne variere mer.
Loven har også nye bestemmelser som skal sikre at barn under barnevernets omsorg får en bedre overgang til voksenlivet. Dette inkluderer tiltak som skal hjelpe ungdommer med utdanning, arbeid og bolig, og som skal sikre at de ikke faller mellom stolene når de når myndighetsalderen.
Den nye barnevernloven som trådte i kraft i 2023, representerer en betydelig oppdatering av regelverket som har styrt norsk barnevern siden 1992. Mens mange av grunnprinsippene fra den gamle loven er videreført, er det innført viktige endringer som styrker barns rettigheter, forbedrer kvaliteten på barnevernets arbeid, og sikrer bedre samarbeid mellom barnevernet og andre samfunnsaktører.
Endringene reflekterer et ønske om å modernisere loven, gjøre den mer i tråd med internasjonale forpliktelser, og sikre at barnevernet kan tilby bedre og mer helhetlige tjenester til barn og familier i Norge. Samtidig er det lagt vekt på å ivareta foreldrenes rettigheter og sikre at barnevernets inngrep alltid er godt begrunnet og nødvendig.
Den nye loven gir et sterkere rettslig rammeverk for å ivareta barns beste og styrker dermed barnevernets evne til å beskytte og støtte barn i Norge på en mer rettferdig og effektiv måte
Fra og med den 18.01.2022 har jeg flyttet mitt hovedkontor til Halden. Den nye adressen er Tollbugata 5, 1767 Halden. Postadressen er Gamle Sørhaugen 4, 1767 Halden.
Jeg vil fortsatt være en del av Advokatfelleskapet Tetzschner & CO og har fortsatt et kontor i Oslo (Nedre Slottsgt. 4, 0157 Oslo)
I tillegg har jeg også tilgang til et møtekontor i Sarpsborg (Glomveien 1.)
Barnevernets oppgave er å sikre trygge oppvekstsvilkår for barn og unge slik at de får den nødvendige støtte og beskyttelse under deres oppvekst.
Med barn og unge tenker man i hovedsak på de som ennå ikke har fylt 18 år. Etter dette er man jo myndig.
Barnevernloven § 1-3 gir adgang til å opprettholde igangsatte tiltak, eller erstatte disse med nye tiltak når ungdommen fyller 18 år, såkalt ettervern. Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernet
Før gjaldt loven frem til man var 23 år gammel, men fra den 1. januar 2021 ble aldergrensen utvidet til 25 år.
I forbindelsen med den nye lovendringen ble det blant annet pekt på at forskning viser at unge voksne med barnevernserfaring ofte trenger hjelp over lengre tid for å mestre overgangen til voksenlivet. Samtidig viser forskning at de som mottar videre oppfølging fra barnevernet etter fylte 18 år, klarer seg bedre senere i livet enn ungdom som ikke mottar dette. En utvidelse av aldersgrensen vil bidra til å gi unge i barnevernet et tilbud som er mer på linje.
Vilkår for å få ettervern er skjønnsmessige og skal avgjøres på grunnlag av hva som er barnets beste. Eventuelle avslag skal fattes som enkeltvedtak noe som betyr at man har klageadgang på et eventuelt avslag. Klagen skal behandles av Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen).
Barnets rett til å medvirke i egen sak er en grunnleggende rettighet og fremgår av Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12, forvaltningsloven § 17, barnevernloven §§ 4-1 og 6-3 og i flere andre spesiallover.
I forarbeidene til Grunnloven § 104 er det fremhevet at formuleringen gir barnet en rett og myndighetene en plikt til å lytte, og at dette for offentlige myndigheter innebærer «at det ikke kan treffes vedtak eller beslutninger i saker som gjelder barn, uten at barnet er blitt hørt», jf. dok.nr.16 (2011-2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven punkt 35.5.3.
Ved innarbeidingen av barnekonvensjonen i norsk lov ble barnevernloven § 6-3 endret, blant annet for å synliggjøre barnekonvensjonens artikkel 12 på en bedre måte. I forarbeidene til endringsloven fremgår det i merknadene til bestemmelsen at «[b]estemmelsen innebærer at et barn som er fylt 7 år, skal ha en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører barnet», jf. Ot.prp.nr.45 (2002-2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov).
Når man har fylt 18 år har man en ubetinget rett til å bli hørt i en barnevernssak og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom for eksempel en flytting etter barnevernloven § 4-17 foretas uten at man er hørt og lagt vekt på i avgjørelsen.
Det er barnevernet som treffer vedtak etter loven om forskjellige tiltak. Statlig regional myndighet har på forespørsel fra kommunen plikt til å bistå kommunen i forbindelse med plassering utenfor hjemmet. Statlig regional myndighet har ansvaret for at alle barn i regionen som har behov for en plass i en barneverninstitusjon får et forsvarlig institusjonstilbud i tråd med det enkelte barns behov.
Den kommunale barneverntjenesten avgjør om et barn har behov for en institusjonsplass eller om behovene kan avhjelpes ved andre tiltak. Statlig regional myndighet kan derfor ikke avvise å gi kommunen tilbud om institusjonsplass, men kan ta initiativet til drøftelser med kommunen om bruk av alternative tiltak. Kommunen har etter dette det avgjørende ordet i forhold til om barnet har behov for plassering i institusjon, mens den statlige barnevernmyndigheten har det avgjørende ordet i forhold til hvilket institusjonstilbud den kan tilby. Avgjørende for valg av institusjon skal være hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Det skal tas utgangspunkt i det enkelte barns individuelle behov.
Finansieringen av barnevernstiltakene er av interesse fordi tiltakene kan være svært dyre og jeg opplever nok at økonomiske hensyn får mye å si for hvilke tiltak som tilbys selv om dette ikke skal være styrende. Det kan derfor være greit å være klar over at en kommune innad operere med forskjellige budsjetter når det barn som mottar tjenester etter barnevernloven og barn som mottar tjenester på bakgrunn av en diagnose. Begge grupper kan for eksempel motta avlastning eller støttekontakt og ofte blir det diskusjoner innad i kommuner om hvilken tjenestegren som skal ha betalingsansvaret.
Slik er det også mellom stat og kommune.
Kommunen betaler en fastsatt egenandel til Bufetat ved bruk av plasser i barnevernsinstitusjoner og spesialiserte fosterhjem frem til ungdommen fyller 20 år. Etter fylte 20 år må kommunen betale for alt selv. Dette ble problematisert i forbindelse med lovforslaget om utvidelse av ettervernet fra 23 år til 25 år. Mange mente at det ville sikre barnevernsbarna bedre oppfølging om statens betalingsansvar fulgte frem til fylte 25 år. Dessverre avslo departementet dette. Jeg mener dette er uheldig fordi kommuneøkonomien er under hardt press mange steder og jeg er redd derfor mange barneverntjenester vil velge tiltak på bakgrunn av økonomi og ikke nødvendigvis faglige vurderinger.
Staten har et økonomisk ansvar både for tiltak som videreføres, og for nye tiltak som iverksettes etter fylte 18 år og frem til fylte 20 år.
Stortinget har besluttet at ansvaret for rusmisbrukere skal overføres fra justissektoren til helsesektoren. I Rusreformutvalgets mandat heter det blant annet: Bakgrunnen for rusreformen er en erkjennelse av at rusproblematikk i all hovedsak er en helseutfordring. Straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging.Rusreformen innebærer med dette et betydelig skifte i norsk ruspolitikk. Et skifte i tenkningen og holdningen til hva et rusproblem er – og ikke minst – hvordan vi som samfunn skal møte dette problemet.
Mens diskusjonen om veien videre foregår mellom de ulike politiske aktørene og forskjellige grupperinger kan det være verdt å bli mint om hva professor Johs. Andenæs mente om problemstillingen knyttet til narkotika og straff.
https://www.nrk.no/video/kritisk-til-narkodommer_50025
NRK Brennpunkt hadde gjennom våren 2014 i flere programmer satt fokus på barnevernet i Norge.
Den 22.04.14 var fokuset rettet på bruken av sakkyndige i barnevernssaker http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000814/22-04-2014
Særlig var fokuset rettet på de ulike rollene en del sakkyndige har hvor de i det ene øyeblikket kan være engasjert av en barneverntjeneste for å utrede omsorgsevnen til noen foreldre, for i det neste øyeblikk å være enten nemnds medlem eller meddommer i saker hvor de møter den samme barneverntjenesten som part. Partene er da prisgitt at den sakkyndige selv opplyser om eventuell inhabilitet eller uheldige bånd i den konkrete sak og det foreligger små muligheter for partene eller domstoler/fylkesnemnder og undersøke dette nærmere. At dette er uheldig i forhold til å skape tillitt er etter mitt skjønn ganske selvsagt.
Psykologspesialist Haldor Øvreeide ble intervjuet i programmet og uttalte blant annet at avgjørelser om omsorgsovertagelser for små barn, kanskje er de viktigste avgjørelsene som tas i rettsvesenet. Derfor er det viktig at prosessen er åpen og etterprøvbar for barnet i etterkant og for de involverte parter i prosessen. Han hadde selv vært del av et utvalg som hadde foreslått at de sakkyndige skulle innlevere en egenerklæring om hvilke oppdrag de hadde hatt de siste årene. Dette er nå innført. Problemet er at det er ganske få psykologer som påtar seg slike oppdrag.
Øvreeide tok imidlertid også opp en annen side, nemlig behovet for bruken av flere sakkyndige i saker som omhandler små barn.
Han sa at: ” disse oppgavene som innebærer omsorgsovertagelse av barn under skolealder er en for stor oppgave til å legge til enkeltsakkyndige. Der bør være en gruppe- eller institusjonsutredning som basis. At det ikke er enkeltstående psykologer eller psykiatere som foretar det. Det må det skje på betryggende måte og jeg har ikke tillitt til at det gjør det i dag.”
Jeg legger til grunn at han mener disse sakene altså er såpass kompliserte at flere sakkyndige bør delta i prosessen.
Tvisteloven regulerer oppnevningen av sakkyndige. Det heter i tvl. § 25-3 nr. 1:
Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke fører til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre forhold tilsier det. Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.
Retten kan altså oppnevne flere sakkyndige dersom saken er av stor betydning og karakteren av spørsmålene som skal utredes er kompliserte. At barnevernssaker generelt oppfyller disse unntaksvilkårene mener jeg må være ganske åpenbart.
Jeg opplever imidlertid i liten grad at domstolene er interessert i å oppnevne sakkyndige og i hvert fall ikke flere. I fylkesnemndene er situasjonen etter min erfaring enda mer avholdende og det pekes i stor grad på at barneverntjenesten har ansvaret for å opplyse saken tilstrekkelig og at både retten og nemnda er satt sammen av en sakkyndig meddommer. Min bekymring er at det i for stor grad er økonomi som styrer dette og ikke behovet for en god faglig vurdering av sakens tvistepunkter slik Øvreeide påpeker.
Jeg har hatt yrkesmessig tilstedeværelse i Halden siden jeg startet opp advokatpraksisen min i 2006. Bakgrunnen er at jeg er fra Halden og tilbringer mye tid i denne vakre byen som ligger ved Iddefjorden. Jeg arbeidet også en periode hos barnevernet i Halden før jeg ble advokatfullmektig.
Halden har et hyggelig juristmiljø og jeg opplever at det er en god kollegial tone mellom de forskjellige aktørene.
I Halden har jeg i dag et møtekontor som er bemannet etter nærmere avtale med klienter.
Kontoret ligger i Kristian Augustgate 10 og med inngang fra bakgården. Her er det også mulighet for parkering. (Ikke send post til denne adressen, benytt denne adressen: Nedre Slottsgate 4, 0157 Oslo).
Kontakt meg gjerne på telefon (92894114) eller e-post (atsm@atsm.no) dersom du har behov for advokatbistand i Halden.
Jeg har tidligere tatt opp problematikk rettet mot dommerens rolle i narkotikaprogram med domstolskontroll. Jeg mener det er problematisk at samme dommer som følger opp den domfelte i programmet også kan avsi dommer i brudd- saker. Høyesterett er imidlertid ikke enig i at dommeren vil være inhabil på generelt grunnlag og det må foretas en individuell avveiing i hver enkelt sak. Dette er klart etter at Høyesterett tok stilling til spørsmålet i HR-2020-1333-A. Dommen ble imidlertid avsagt under dissens (3-2) og mindretallet mente at den klare hovedregelen må bli at ND-dommeren er inhabil til å treffe avgjørelse om fullbyrdelse etter straffeloven § 39 andre ledd. Uansett sendes det et signal om at man for fremtiden må foreta en grundig vurdering av hvorvidt en dommer er habil til å vurdere en omgjøringssak.
Saken er også kommentert på rett24.