Introduksjon av et nytt prinsipp innenfor barnevernsretten?

januar 22, 2015

Barnevernsretten bygger på flere ulike prinsipper som skal ivareta hensynet til våre barn.

Det absolutt viktigste prinsippet er hensynet til barnets beste. Prinsippet er nedfelt i barnevernsloven § 4-1 og er en såkalt faneparagraf. Den er overstyrende for alle avgjørelser som skal tas etter loven.

Spørsmålet blir da: Hva er barnets beste?

Gjennom forskning og rettspraksis er det utviklet flere momenter og prinsipper som vi mener vil ivareta hensynet til barnets beste på forskjellige måter. Et av de mest grunnleggende prinsippene er det biologiske prinsipp. Prinsippet innebærer at man som utgangspunkt legger til grunn at det har en egenverdi for et barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Staten som omsorgsgiver er sekundær og selv om foreldrene fratas omsorgen skal det som det klare utgangspunkt være samvær mellom foreldrene og barnet også etter en omsorgsovertagelse.

Regjeringen satt ned et utvalg som fikk som oppgave blant annet å vurdere hvilken tyngde det biologiske prinsipp bør ha for fremtiden. Utvalget er enig i at dette er et viktig prinsipp, men ønsker å introdusere et nytt prinsipp som de har kalt prinsippet for utviklingsfremmende tilknytning. De mener dette prinsippet bør ha forrang for det biologiske prinsipp.

Prinsippet ble lansert i NOU nr.5 2012.

Forslaget er nå ute på høring og noen avgjørelse er således ikke tatt. Man kan da stille spørsmål om hvilken vekt dette forslaget kan ha på nåværende tidspunkt. Det biologiske prinsipp er jo gjeldende lov, mens prinsippet for utviklingsfremmende tilknytning i stor grad baserer seg på moderne forskning.

Høyesterett hadde nylig en barnevernssak til avgjørelse, Rt-2012-1832. Saken gjaldt blant annet omfang av samvær etter omsorgsovertagelse. Kommunen prosederte på en reduksjon av samværsomfanget og viste blant annet til utredningen .

Høyesterett uttalte til dette følgende:

Ekspertutvalget har i NOU 2012:5 anbefalt innføring av « det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp ». Kommunen har vist til dette og har påpekt betydningen av at samværene virker utviklingsfremmende. I utredningen side 86 heter det:

« Utvalget legger til grunn at forskningen om samspillet mellom barn og omsorgspersonene er så avgjørende for barns utvikling og fungering at den må tillegges avgjørende vekt i beslutningsprosessen om bosted, samvær og tilbakeføring i barnevernsaker.

Utvalget anbefaler derfor at det etableres et fjerde førende prinsipp for vurdering av vanskelige avgjørelser i barnevernsaker. Bakgrunnen er at en for stor vekting av egenverdien av det biologiske prinsipp kan føre til at barnet vokser opp under ugunstige omsorgsbetingelser dersom tilknytningen og relasjonsutviklingen mellom barnet og omsorgspersonene er svak. Utvalget anbefaler derfor at det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp gis forrang i forhold til det biologiske prinsipp i saker der tilknytnings- og relasjonskvaliteten er til hinder for barnets utvikling. »

Anbefalingen har møtt motbør, idet flere høringsinstanser har vært kritiske. Det fremstår på den bakgrunn som uklart hva som vil komme ut av utvalgsarbeidet. Avgjørelsen i denne saken må uansett bygge på gjeldende rett, og i så måte gir utredningen på dette punkt etter mitt syn liten veiledning.

Det er således klart at det biologiske prinsipp fortsatt er førende i norsk rett inntil stortinget eventuelt bestemmer noe annet.

For egen del er jeg noe skeptisk til innføringen av et slikt prinsipp. Jeg synes dessverre at kommunen oftere og oftere blir hørt av fylkesnemnder og domstoler uten at kritikken som blir reist mot sakebehandling og fremgangsmåte i tilstrekkelig grad blir problematisert. Påstander om manglende samarbeid mellom foreldre og barnevern fører ofte til at foreldrene må bære ansvaret for samarbeidsproblemene, mens det profesjonelle barnevernet i alt for liten grad må bære ansvaret for manglende samarbeid og konflikter. Konklusjonen blir da at hjelpetiltak blir nytteløse og omsorgsovertagelse blir resultatet. Jeg at at det nye prinsippet vil føre til enda flere omsorgsovertagelser, mindre samvær for biologiske foreldre og enda vanskeligere for foreldre å få sine barn tilbakeført dersom omsorgssituasjonen har endret seg til det bedre etter at omsorgsovertagelsen fant sted.

Samtidig er det selvfølgelig hensynet til barnet som skal være det tungtveiende, men jeg tror den praksis som er rådende i dag allerede ivaretar de hensynene som det nye prinsippet er ment å ivareta. I nevnte høyesterettssak fikk mor fire årlige samvær av tre timers varighet og far fikk to årlige samvær av to timers varighet.