Lagmannsretten finner at psykolog Sverre Asmervik er inhabil til å gjøre tjeneste som sakkyndig

Psykolog Sverre Asmervik har tjenestegjort som sakkyndig og meddommer i en rekke saker etter barneloven og barnevernsloven. Han har også skrevet flere bøker hvor den mest kjente er ”Men tankene mine får du aldri!” fra 1982. Fra Store Norske leksikon står det følgende om Asmervik:

Sverre Asmervik, norsk forfatter og psykolog. Har utgitt fagbøkene Ungdom og seksualitet (1972) og Eleven i dine hender (1974); medredaktør i Innføring i spesialpedagogikk (1991). Debuterte skjønnlitterært med romanen Skilt (1976), og har senere utgitt romanene Slagbjørnen (1978), Kamini (1987) og Elskeren (1991), samt ungdomsboken Og så kom vi til Norge (1977), om en pakistansk gutts møte med det norske samfunnet. Han har kanskje gjort seg mest bemerket som dokumentarforfatter, bl.a. med den prisbelønte Bjarne på skjæret (1976) og Men tankene mine får du aldri (1982), en rapport fra prostitusjonsmiljøet i Oslo.

Asmervik har ved flere anledninger uttalt seg kritisk til hvordan en del barneverntjenester arbeider og fikk publisert en artikkel i aftenposten den 28 juli i år med overskriften Hatet mot (det norske) barnevernet.

I denne artikkelen fra Aftenposten tar Asmervik opp flere forhold han synes er en bekymringsverdig utvikling. Han peker på følgende forhold:

Kommunen har ofte gode advokater, men den private ikke har samme erfaring om advokatmarkedet og kvaliteten er derfor mer varierende

At offentlige etater ofte reservasjonsløst støtter opp om barnevernets syn på omsorgsovertagelser.
Barnevernet oppnevner sakkyndige som de vet støtter deres syn og har sterke økonomiske bindinger til oppdragsgiver.
Når en diagnose først er satt på et barn, for eksempel reaktiv tilknytningsforstyrrelse, viser praksis at denne er vanskelig å frigjøre seg fra.

En god del fagfolk i ulike profesjoner synes barnevernloven beskytter foreldrene mer enn barna. I denne sammenheng viser han til en artikkel av professor Lars Smith som avsluttet innlegg i Morgenbladet på følgende måte:
Dersom vi mener at barnevernet skal basere sitt arbeid på grunnregelen om barnets beste, bør det lages en forskrift etter mønster av ovennevnte juridiske prinsipp: det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep. (https://morgenbladet.no/ideer/2015/barnevernets_feil)

Eidsivating lagmannsrett har nylig behandlet en anke fra en kommune (barneverntjeneste) i sak LE-2016-168759.

I tingretten var Asmervik fagkyndig meddommer. Kommunen anket tingrettens avgjørelse inn for lagmannsretten og anførte:

at fagkyndig meddommer, psykolog Sverre Ingvar Asmervik, var inhabil, og har i den forbindelse i hovedsak gjort gjeldende:

Psykolog Asmervik var inhabil til å gjøre tjeneste som meddommer i tingretten, jf. domstolloven § 108. Under hovedforhandlingen opptrådte Asmervik med en så kritisk innstilling til barneverntjenestens vitner at det ble reagert på hans væremåte, både fra vitner og barneverntjenestens representanter. Asmerviks opptreden underveis i saken, sett i sammenheng med hans artikkel inntatt i Aftenposten 28. juli 2016, gir grunnlag for å stille spørsmål ved hans objektivitet. I artikkelen fremstår han med et generelt sett kritisk syn på barneverntjenesten som sådan. Flertallets votum preges dessuten av et ubegrunnet fiendebilde av barneverntjenestens arbeid. Når dette ses i sammenheng, foreligger det særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til Asmerviks ugildhet, jf. domstolloven § 108.

Den private parts advokat tok til motmæle og anførte blant annet at:

Psykolog Asmervik var ikke inhabil til å gjøre tjeneste som meddommer. Asmerviks artikkel i Aftenposten er en erfaren psykologsakkyndigs og sakkyndig dommers refleksjoner over hva han har hørt og sett i retten og i fylkesnemnda i barnevernssaker. Det må være velkomment at dette perspektivet kommer frem i offentligheten. Det er ikke korrekt at Asmervik har et «generelt sett kritisk syn på barneverntjenesten som sådan». Han har kun pekt på noen uheldige mekanismer som kan virke i enkeltsaker, og som kan gå ut over den private parten. Videre har han vært enig med barneverntjenesten i mange saker.

Lagmannsretten tar for seg artikkelen i aftenposten samt tingrettens dom og kommer til følgende:

I den foreliggende sak har psykolog Asmervik ikke på forhånd uttalt seg om den konkrete saken han nå har hatt til behandling. En dommers generelle uttalelser om en part i det offentlige rom vil imidlertid også kunne svekke tilliten til at han i en senere sak vil opptre objektivt og nøytralt som dommer. Psykolog Asmerviks generaliserende uttalelser i artikkelen/debattinnlegget og i domspremissene, om bl.a. barnevernstjenestens motiver, sakkyndige vitners motiver, samt kompetansen hos de fagmiljøer som vil være en viktig premissleverandør, tilsier etter lagmannsrettens syn at det er tvil om han har gått inn i saken på en objektiv og upartisk måte. Det er derigjennom også tvil om saken er behandlet med den grundighet og åpenhet i tingretten som er nødvendig for å sikre en forsvarlig behandling. En slik tvil må ha som konsekvens at psykolog Asmervik skulle ha veket sete som inhabil under tingrettens behandling.

I domspremissene fra tingretten fremkommer følgende:

Flertallet savner selvrefleksjon hos barnevernets ulike representanter. Det som fins, og som man bare med betydelig velvilje kan kalle refleksjon, går entydig i foreldrenes disfavør. En kan ikke finne spor av at etaten har spurt seg, til tross for at dette gjelder det mest inngripende tiltak i barnevernloven: Er dette nødvendigvis riktig? Kan en annen forklaring eller tolkning være vel så gyldig? Flertallet har det inntrykk at etaten er for ukritisk til egen rolle, og at man mener at man har både rett og troverdighet simpelthen i kraft av at man arbeider i barneverntjenesten, og at man følgelig ikke har noen personlig interesse i at saken skal få et spesielt utfall. Da ses det i så fall bort fra den personlige prestisje som kan investeres i det å ha gjort seg opp en faglig mening, og at det kan være et anslag mot ens profesjonelle identitet å innse at man kanskje tok feil.

Det må anses som bevist at barneverntjenesten ved en rekke tilfeller har gitt opplysninger som samsvarer dårlig med realitetene. Når etaten ved de anledninger som kan etterprøves, i stor grad har feilinformert, må det være legitimt å spørre i hvilken grad man kan stole på hva som ikke kan etterprøves. Det vites ikke, men det er naturlig om tilliten svekkes, jf trygghetspersonens oppsiktsvekkende advarsel til retten om å stole mer på barnevernets observasjoner og vurderinger enn på hva man med egne sanser kunne se og høre på videoene.

De temaene Asmervik tar opp i sin artikkel er han på ingen måte alene om.

I NOU 2000 nr. 12 som er den offentlige utredningen som ligger til grunn for dagens barnevernslov sier utvalget blant annet:

Det mest problematiske er trolig den overopphoping av mangeldiagnostiske data som denne utredningsvirksomheten medfører. Ved å bruke så mye energi på å belyse det negative, det som ikke fungerer osv, står en også i fare for å bidra til en negativ utvikling uansett hvilke beslutninger og tiltak som iverksettes. Det problematiske her er at det etterlyses data om det mangelfulle, samtidig som vi vet at en positiv utvikling alltid vi bygge på de positive muligheter som finnes, og som det vil være spor av i enhver situasjon. Det burde derfor etterlyses hva som er verdifullt og ikke kun hva som er problematisk. Som pekt på ovenfor har vi lang tradisjon i å fokusere det som er negativt gjennom vår diagnostiske praksis. Derimot har vi begrensede erfaringer når det gjelder mulighetsfokusering. Dette representerer en viktig utfordring både for barnevernet og for all oppvekstfaglig virksomhet.

I 2015 skrev over 100 fagfolk under på en bekymringsmelding om tilstanden innenfor barnevernet. Her het det blant annet:

Vi vet det finnes mange tilfeller der det er nødvendig at myndighetsorganer griper inn i familier og overtar omsorgen for barn. Mange barnevernstjenester takler denne uhyre krevende oppgaven på beste måte. Samtidig ser vi stadig eksempler på at etaten fremstår som en dysfunksjonell organisasjon som foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser

I en artikkel fra Aftenposten uttalte Ministeren følgende i den sammenheng:

Jeg deler mange av de samme bekymringene som denne gruppen av fagfolk kommer med i meldingen sin, og har satt i gang tiltak på flere av disse områdene, sier barne- og likestillingsminister Solveig Horne.

Jeg mener avgjørelsen burde ankes videre til høyesterett. Det er viktig at vi ikke knebler de som har fagkunnskap på området og som stiller seg kritisk til den utviklingen de ser gjennom sitt yrke slik at de ikke lenger kan utøve sitt yrke. Når vi skal benytte fagkyndige medlemmer i rettspleien er det fordi juristene ikke har de nødvendige faglige kunnskaper innenfor et bestemt fagområde. Gjennom den sakkyndige medvirkningen får retten den faglige kompetansen som er nødvendig for å opplyse saken på best mulig måte.

At Asmervik i den aktuelle saken finner å kritisere barnevernet for forhold som likner på de forhold han tar opp i sin artikkel mener jeg er naturlig da disse må sies å være rimelig allmenngyldige. Som det fremkommer i den offentlige utredningen fra 2000 var man bekymret for utredningens fokus på det negative.

Jeg tror alle som har arbeidet som barnevernsadvokat har opplevd at man opplever barnevernets syn på foreldrene som alt for endimensjonalt Videre må man være åpne for at en viss type atferd hos et barn kan skyldes flere forhold og gi uttrykk for dette dersom man besitter den nødvendige fagkunnskap om dette.

I barnevernssaker er den private part svært svak i forhold til det apparatet det offentlige kan stille med. Det er derfor viktig at retten har faglig kompetanse til å stille faglige kritiske spørsmål ved de bevisene som presenteres i fylkesnemnda/ retten. Når lagmannsretten nå mener Asmervik er inhabil i den aktuelle saken, vil han fort kunne være det i fremtidige saker. Det vil etter mitt skjønn svekke den alminnelige tilliten til fylkesnemndenes / domstolenes behandling av barnevernssaker, en tillit som allerede er under betydelig press.

Ta kontakt for en uforpliktende samtale